Tegning: Karl Gundersen 

En frarøvet barndom

Den ene dagen er Alima en liten jente med store drømmer. Den neste dagen skal hun bli hustru og sexslave.

Kvinnen lever på kode 6 med strengt fortrolig adresse. Likevel skjønner jeg fort hvilken ringeklokke som er hennes når jeg står utenfor blokka: Det er den eneste ringeklokka uten navn.

Men Alima er ikke navnløs, hun har mange navn. Et som hun bruker til daglig. Et annet på Facebook. Og et annet i denne teksten. Det opprinnelige navnet hennes er dypt begravd.

Det er mange år siden en fremmed mann løftet brudesløret til den unge jenta, og flere år siden hun klarte å bryte ut av ekteskapet. Likevel er det som om det samme brudesløret fortsatt holder henne fengslet. Alima ønsker å bruke stemmen sin i offentligheten, men kan ikke stå fram med hverken navn eller ansikt. Hun må beskyttes, og det av gode grunner.

Hvert tredje sekund giftes ei jente i verden bort under tvang. De yngste barnebrudene er gjerne de mest ettertraktede, blant annet fordi de lettere kan læres opp til å bli «lydige koner». Mange jenter er tidlig i tenårene når de giftes bort, men det finnes også historier om barnebruder så unge som åtte år, og om menn så gamle som 70 år. Felles har jentene dette: Rettighetene deres krenkes på det groveste.

Persiske tepper dekker gulvet i stua til Alima, og teen dufter krydder. Hun forteller stolt om barndommen sin. Mens brødrene er ute og leker, sitter jenta inne og gjør lekser og skriver. Hun er talentfull og blir fort lagt merke til: Hun går ennå på barneskolen når hun får tilbud om en attraktiv deltidsjobb. Unge jenter skal ikke stikke hodet fram på denne måten, men Alima drømmer om å gjøre karriere. Derfor trosser hun foreldrene og samfunnet, og takker ja til jobben.

Et annet sted følger en mektig familie med på den unge, vakre jenta. De bestemmer seg for at hun er den utvalgte. Foreldrene til Alima ønsker ikke å gifte bort datteren sin, og derfor pågår det en intens utpressing som jenta ikke vet om.

En dag kommer Alina hjem fra skolen og oppdager at huset er fylt med fremmede. «Hva er det som skjer», spør hun nysgjerrig. Moren bryter ut i gråt. Bestemoren ser på henne, smiler og sier: «Alima, du har blitt forlovet».

I flere dager stenger hun seg inne på rommet sitt, forvirret og sjokkert. I likhet med hver femte jente i verden, har hun nå mistet sin selvstendighet. «Det var så smertefullt at jeg ikke engang ble spurt», forteller hun, og legger til: «Jeg følte at drømmene mine døde denne dagen».

På bryllupsdagen skal de møtes for aller første gang. Alima gråter, men får streng beskjed av svigerfamilien: «Du må smile». Slik blir hun en statist i eget bryllup. Nå gjelder det bare å holde ut denne dagen, denne natten, og alle dagene og nettene som skal komme.

Jenta har ikke engang opplevd sitt første kyss. Bryllupsnatten kommer derfor så altfor brått på. Neste morgen banker svigermoren på soveromsdøren til de nygifte, mens 20 slektninger venter spent i huset. Svigermoren skal, tradisjon tro, legge fram vitnesbyrdet: Et blodig laken som viser at Alima har utført sin plikt som hustru.

I mange kulturer er jomfrudommen, og ikke minst den såkalte «jomfruhinnen», det mest dyrebare ei jente har. Én årsak til barneekteskap er nettopp at foreldrene vil forhindre at døtrene mister jomfrudommen i sex utenfor ekteskapet eller voldtekt.

Men barneekteskap er jo nettopp dette: Voldtekt av barn, satt i system, og velsignet av myndigheter, tradisjoner og religion. Barneekteskap er slaveri i praksis.

Heretter skal Alima leve under et svært strengt regime. Svigerfamilien krever at hun dekker seg til, også i hjemmet. Hun får ikke lov til å forlate huset uten tillatelse. Hun får ikke lov til å besøke venner eller familie. Hun får ikke lov til å fortsette i jobben hun elsker. «I praksis levde jeg i et fengsel», forteller hun. Heretter skal hverdagen preges av psykisk, fysisk og seksuell vold.

Jeg ser på Alima mens hun snakker. Vi er omtrent like gamle, og vi har mange av de samme drømmene. Det som skiller oss, er at jeg har fått friheten til å leve ut mine.

Etter en stund flytter familien til Norge. Alima håper at dette skal få mannen til å moderere seg, men hun lærer fort at den negative sosiale kontrollen ikke kjenner noen landegrenser. Hun ønsker å studere, men han sier nei. Hun, som var i lønnet jobb allerede som barn, får ikke engang lov til å ha sitt eget bankkort.

Mannen manipulerer henne til å tro at barnevernet vil hente barna deres dersom hun lager bråk. Denne frykten gjør at hun i mange år er handlingslammet. Men én dag stiller hun seg spørsmålet: «Hvordan skal det gå med datteren min? Hvordan skal det gå med sønnen min? Når de er vitne til at jeg blir undertrykket, så vil jo de lære at dette er normalt».

Alima tar på seg sko og går ut i den norske vinteren. Hun har aldri hørt om det lokale krisesenteret - heller ikke i norskopplæringen - men etter mange timer i kulden skal dette bli hennes redning. Her lærer hun om det norske systemet og om menneskerettighetene. For første gang siden bryllupet føler hun seg trygg.

Men mannen nekter å godta hennes selvstendighet. Hevnen skal bli et drapsforsøk som nesten tar livet av henne.

«Hvilken hjelp har du fått i ettertid?» spør jeg. Hun snakker varmt om den norske velferdsstaten og om all hjelpen hun har fått. Men på ett område har systemet sviktet: Det tok nesten to år før hun får sin første time hos psykolog.

Alima ble frarøvet så mye: Barndommen. Familien. Utdanningen. Seksualiteten. Selvstendigheten. Nå sitter hun her i den smaragdgrønne sofaen og forteller om hvor vondt det er å ikke få leve et normalt liv. At også barna hennes måtte skifte navn av sikkerhetshensyn. At hun fortsatt gråter hver eneste dag for å bearbeide traumet.

Til slutt spør jeg om hun har drømmer for framtiden. Hun svarer bestemt ja. «Jeg ble frarøvet mye, men drømmene i hjertet mitt kunne de ikke ta fra meg». Det blir stille en stund, før hun fortsetter: «Jeg er en alenemor, uten jobb og egen leilighet. Vi lever et begrenset liv på kode 6. Likevel er det nå livet mitt er på topp. Barna mine er trygge, og jeg er snart ferdig med utdannelsen min. Så en del av drømmene har jeg allerede oppfylt».

Jeg ser på klokka, og regner meg fram til at vi har snakket sammen i 197 minutter. 3940 jenter har blitt giftet bort i løpet av denne samtalen.

Årets TV-aksjon «Barn, ikke brud» går av stabelen søndag 24.oktober. Målet er å bekjempe barneekteskap i Bangladesh, Nepal, Mali, Malawi og Niger. Barneekteskap er fremdeles tillatt i 117 land.

I en tidligere versjon av denne kommentaren stod det at 65 jenter hadde blitt giftet bort i løpet av 197 minutter. Denne utregningen var feil. Det riktige tallet er 3940 jenter, med utgangspunkt i Plan Norges tall om at en jente blir giftet bort hvert tredje sekund.