Tv-serien «Maid», en beretning fra et moderne, men fullstendig forkvaklet arbeidsliv, der ansatte mangler basale rettigheter og kun representeres av seg selv i møte med allmektige arbeidsgivere, er vond å se på. Den er imidlertid ikke spesielt original, skriver Jonas Skybakmoen.  Foto: RICARDO HUBBS/NETFLIX

Når sjefen er snill

Vi trenger omtenksomhet i arbeidslivet. Men klokhet er viktigere.

– Er det vanlig at arbeidsgivere dekker tannlegeutgifter for ansatte?

Det retoriske spørsmålet kommer fra en suksessrik norsk bedriftsleder, som er godhjerta nok til å tilby en rekke goder og godtgjørelser til sine arbeidstakere. Etter anklager om at selskapet drives etter amerikanske 1930-tallsidéer, skal til og med fagorganiserte nyte godt av dette.

Er det ikke snilt? Vi ønsker jo ikke amerikanske tilstander her hjemme.

Politisk redaktør Siv Sandvik holder deg oppdatert: Abonner på hennes nyhetsbrev her!

I en opprørende scene i den ferske tv-serien «Maid», som løselig er basert på en sann historie fra USA, ser vi den fattige alenemoren Alex bli velsignet med en jobb som vaskehjelp i et byrå der kundene er rike og kravstore.

Alex får låne firmaets støvsuger, men vaskemidler, kluter og børster må hun betale selv. Arbeidsgiver dekker tur-retur med bilferje, men ikke drivstoffutgifter eller bompenger. Den påkrevde uniformen, bestående av et enkelt forkle med firmalogo, koster 25 dollar.

Alenemoren får tildelt et halvt skift i uka. Kanskje kan det bli en full ansettelse på sikt, men her er det ingen lovnader. Arbeidsgiver har dessuten en viktig regel: Ingen renholdere kan jobbe mer enn seks timer om dagen.

Årsaken til dette fremstår umiddelbart som et glimt av godhet i et ellers nådeløst jobbsystem: Ansatte i dette vaskebyrået står i fare for å ødelegge ryggen, forklarer sjefen. Den viktigste forklaringen kommer rett etterpå: Byrået vil ikke risikere å betale sykepenger.

For Alex innebærer timekravet at en gedigen villa må grundig rengjøres – inkludert rens av stekeovn og skrubb av utemøbler – på svært kort tid. Regnestykket går uansett ikke opp: Hun tjener ikke penger. Men vaskeutstyret og uniformen er allerede innkjøpt – og kanskje kan hun bli velsignet med flere skift i fremtiden?

LES SKYBAKMOEN: Den norske tilliten er ikke hva den en gang var. Det har ytre høyre-aktører forsøkt å utnytte

Denne beretningen fra et moderne, men fullstendig forkvaklet arbeidsliv, der ansatte mangler basale rettigheter og kun representeres av seg selv i møte med allmektige arbeidsgivere, er vond å se på. Den er imidlertid ikke spesielt original.

Dardenne-brødrene beskrev et nitrist belgisk arbeidsliv i «To dager, en natt» fra 2014, mens britiske Ken Loach rystet publikum med scener fra en budbilsjåførs hverdag i «Sorry We Missed You» fem år senere.

Disse fortellingene kan ikke reduseres til fæle fantasier fra dystopiske liksom-univers. Heller er de sosialrealistiske øyeblikksbilder, som vi til en viss grad kan gjenkjenne konturene av her hjemme.

Foodora-syklister måtte kjempe lenge for en helt normal tariffavtale. SAS-arbeidere blir «organisert bort» ved at eierne etablerer nye datterselskaper, der lovnader om gjenansettelse etter oppsigelser under pandemien er borte med et juridisk pennestrøk.

Og mandag denne uka ble Erik Jølberg et kjent navn i norsk offentlighet.

Han er blant landets 100 rikeste personer og ifølge skattelistene god for et hundretalls millioner, men liker dårlig at de ansatte i firmaet hans Tess – som er landets største leverandør av industrislanger med flere statseide selskaper på kundelista – fagorganiserer seg eller inngår tariffavtaler.

Tariff-ansatte mister alle lønnsbonuser, helseforsikring, ulykkesforsikring, ekstra kjøregodtgjørelse og støtte til arbeidsklær og tannlege. – De tariff-organiserte har valgt fagforeningenes lønns- og gode-pakke, og de kan selvfølgelig ikke ha «dobbelt sett», uttalte Jølberg til E24, der han også presenterte sitt retoriske spørsmål:

– Er det vanlig at arbeidsgivere dekker tannlegeutgifter for ansatte?

Svaret er åpenbart, men på en annen måte enn det Tess-eieren tror: Arbeidstakere kan og bør ikke være nådegitt en leders mer eller mindre stabile omtanke for sine ansattes ve og vel.

Etter massiv kritikk fra LO – og det som kan være betimelige reaksjoner fra Tess-kunder med statlig eierskap – snudde Jølberg på flisa onsdag ettermiddag. «Lik lønn for likt arbeid er et godt og gammelt slagord», skrev han i en e-post til de ansatte.

Slagordet har han ikke funnet på selv – og i realiteten er det et prinsipp. At Jølberg kanskje har tatt prinsippet inn over seg, kan med litt raushet kalles klokt. For det er fint med snille sjefer.

Men det er mye bedre om de er kloke.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe