Det er en 30-prosentstilling å røkte alle gruppene og chattene

Apper, brukerprofiler og digitale grupper har overtatt livet mitt. Hvor skal galskapen ende?

- Må jeg virkelig lage nok en brukerprofil, med nok et passord, bare fordi jeg skal bestille sushi? Er det gått ut på dato å ringe, sukket jeg her en dag jeg skulle bestille sushi takeaway.

- Djises, du høres ut som en hundreåring, lød responsen fra nær familie.

Mulig jeg har gått ut på dato på flere måter, jeg nekter ikke. Men det er ikke den digitale kompetansen min det er noe feil med. Det er ikke vanskelig å opprette en brukerprofil.

Det er bare det at jeg er så avsindig lei av dette digitale maset. Hva enn jeg gjør, om jeg vil parkere, kjøpe en billett, sjekke en faktura, opprette et abonnement, kjøpe en vare, laste ned et skolefoto av ungene, delta på jobbens sprek-aksjon eller lade elbilen, så trenger jeg en app og/eller en brukerprofil. Her for leden oppdaget jeg hvorfor jeg elsker SAS: Jeg kan kjøpe billetter UTEN brukerkonto.

Hver enkelt tjeneste kan være genial, bevares. Men i sum er det modernitetens helvete som forsurer livet mitt.

For det blir et villniss av profiler og passord. Og jeg må jo for all del ikke bruke det samme passordet når jeg oppretter en ny brukerkonto. Da kommer IT-sjefer løpende med rød varseltrekant og truer med giljotinen.

Nei da, det skal være et komplisert passord som ingen skal kunne gjette seg fram til – for hver brukerprofil. Store og små bokstaver, tall og tegn. Helst en strofe fra et heimstaddikt eller en poplåt du ikke liker. Noe som er vanskelig for uvedkommende å gjette seg fram til. Å bruke passord med utgangspunkt i egne kjæledyr, barn og fødselsdatoer – altså ting du husker - er like tåpelig som det var for oldtidsmennesket å påstå at jorda var rund. Siden jeg ikke husker alle passord, alle kan ikke lagres, så har jeg lastet ned en skuddsikker app der jeg finner alle passord. Men da må jeg huske på å lagre passordene i passordappen.

Midtnorsk debatt: Hvem skal vi ta mest hensyn til i marka?

Alle brukerprofilene er én ting. I tillegg er det ørtogførti grupper i sosiale medier å forholde seg til. Har du barn i skolealder, er det en 30-prosentstilling å røkte alle gruppene og chattene. Beskjeder og bursdagsinvitasjoner. I tillegg må du følge med på Spond (fritidskativiteter) og Meldeboka (skole). Her for leden fikk jeg purring på at vi ikke hadde deltatt på dugnad for fotball. «Shit, hvilken dugnad?» På den ene fotball-facebookgruppa, som jeg ubevisst hadde nedprioritert til fordel for Spond, sto det alt om dugnad. Men jeg hadde glemt å følge med. Så da måtte jeg beskjemmet kjøpe meg ut av dugnaden. Pinlig. Seinest i dag gikk jeg på ei ny blemme. Som den pliktoppfyllende, gode mor sendte jeg barnet på skolen for uteskole med tursekk, varme klær og termos. For deretter å lese på Meldeboka at turdag utgår.

Hverdagen kan som sagt bli mer sømløs – hvis du følger med 24/7. Men det må lov å si at du blir drittlei. Nylig intervjuet jeg Tore Renberg om romanen «Tollak til Ingeborg». Boka er en kjærlighetsfortelling, men også historien om en gammeldags, forbitret mann oppi dalen. En usympatisk fyr som tida har løpt fra. Som hater det moderne, feminister og kontorister. Han blir så rasende på barnebarna som er klistret til mobilen, at han kyler den ene ungens telefon i et vannglass.

De fleste henger mer med. Fordi vi er nødt og fordi vi ikke vil være avdanka surgubber. Likevel har sannsynligvis mange av oss en flik av Tollak i oss. Vi klikker innimellom. I hvert fall innvendig.

Midtnorsk debatt: Sophie Elise har overtatt etter Bjørnson

Og mens vi synes brukerprofilene er plunder og heft, er det folk i den andre enden som gnir seg i hendene. Personopplysningene vi legger fra oss er gull verdt. Det foregår et kappløp om å få folk til å logge seg inn og dele informasjon om seg selv. Informasjonen brukes i beste fall til brukerrettede annonser. Stappa e-postkontoer med reklame og gnål – som du må bruke tid på å «unsubscribe» - er bare én side av saken.

Dataeksperter mener vi må passe bedre på personopplysninger og slette Facebook. Mindfulnessfolk mener vi må logge av og gjøre solhilsen til det virkelige livet. Men det er umulig, er det ikke?