Flere heltidsstillinger er en viktig del av Arbeiderpartiets varslede tillitsreform. Her deltar Ap-leder Jonas Gahr Støre på «Fest for fast jobb» på Langerud sykehjem i Oslo under valgkampen i 2017.   Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Får bestefar det bedre om politikerne stoler mer på dem som gir ham omsorg?

Ingen liker at hjemmehjelpa må bruke stoppeklokke når de besøker herr Karlsen. Men å fjerne den er ikke så lett som politikerne liker å tro.

Når hjelpepleieren kommer inn i leiligheten, lukter det nytrakta kaffe. Et fat med pent danderte lefser står på bordet. Herr Karlsen vil så gjerne småprate litt. Vise fram bilder av konfirmasjonen til barnebarnet. Akke seg litt over at yngstesønnen er skilt for andre gang.

Men hjelpepleieren må takke høflig nei. Han har ikke tid. Etter at herr Karlsen har fått dusja (20 minutter) og stelt såret på leggen (15 minutter), må han videre. Klokka tikker.

Ingen vil ha det sånn. Heller ikke Sp og Ap, partiene som nå forhandler om en ny regjeringsplattform. De gikk begge til valg på en tillitsreform i offentlig sektor. Målet er færre skjemaer og rapporteringskrav, flere heltidsstillinger, mindre detaljstyring og mer tillit til fagfolkene i førstelinja. Slik skal de ikke bare fjerne stoppeklokka, men også få bedre tjenester, mer fornøyde brukere og mer motiverte ansatte.

Det er lett å være enig i målene. Men de er vanskelige å nå. Bare spør Oslo kommune.

– Vi går til valg på å avskaffe stoppeklokkeomsorgen, sa Ap-politiker i Oslo, Tone Tellevik Dahl, til lokalavisa Akers avis Groruddalen våren 2015. Men en serie artikler i Fagbladet og Fri fagbevegelse viser at det var lettere sagt enn gjort.

Etter den rødgrønne valgseieren i 2015 ble først et prøveprosjekt med tillitsreform innført i hjemmetjenesten i fire bydeler. Høsten 2019 ble den tatt i bruk over hele hovedstaden. Tilbakemeldingene er mange og delte. Hovedbildet er at forventingene politikerne skapte blant de ansatte, ikke er innfridd.

Etter tre og et halvt år med tillitsreform er ikke stoppeklokka helt borte. Mens antall minutter de skulle bruke på hver pasient tidligere sto i vedtaket fra et nå nedlagt bestillerkontor, er minuttene nå å finne i dagsplanen, skriver Fri Fagbevegelse.

Selv om de ansatte nå er mer involvert i planlegginga av omsorgen som gis, har ikke døgnet fått flere timer. De har fått flere ansatte, men gevinsten spises opp av flere brukere og trangere budsjetter. Selv om en helsefagarbeider gjerne skulle brukt mer tid på å berolige en redd og dement bruker, kan han ikke risikere at resten av dem han skal besøke den dagen ikke får vaska seg eller skifta den skitne bandasjen.

– Hvis en sykepleier spiller inn at fru Hansen må få mer tid fordi hun har det vanskelig nå, da må vi kutte ned på tilbudet til en annen bruker. Alle må venne seg til denne tankegangen, sier avdelingsdirektør Eric Brugman i et intervju med Fagbladet. Ifølge han har de laget en organisering som er ideell på papiret, men vanskelig å gjennomføre i praksis.

Dette gapet mellom de fine ordene og virkeligheten på gulvet gjør Sykepleierforbundet skeptisk til løftene om en tillitsreform. De ønsker ikke mer tillit og ansvar, men mer lønn og flere kolleger. Både Ap og Sp går til valg på mer penger til kommunene og flere ansatte i sykehusene, men sier nei til sykepleiernes krav om en bemanningsnorm i kommunale helse- og omsorgstjenester.

I 2035 kan vi mangle så mye som 18 000 årsverk for helsefagarbeidere og 28 000 for sykepleiere. Om den nye regjeringa lykkes med å utdanne og ansatte flere fagfolk i helsetjenesten, betyr ikke det nødvendigvis at de ansatte får med tid til pasientene. Eldrebølgen er her allerede. Antall personer som trenger hjelp hjemme eller i institusjon, vil øke kraftig framover.

Ap-leder Jonas Gahr Støre og Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum gikk begge til valg på en tillitsreform i offentlig sektor. De har høye forventinger å innfri.   Foto: TTerje Bendiksby / NTB

Mindre rapportering og detaljstyring kan frigjøre tid, men det er umulig å se for seg en offentlig sektor uten krav til dokumentasjon. Det handler om rettssikkerhet. Om en pasient dør brått og uventet, kan ikke kommuneledelsen si «stol på oss» når pårørende krever svar på hva som skjedde. De må kunne dokumentere hvilke medisiner og behandling som ble gitt, hvilke vurderinger som ble gjort. Om en skuffet elev klager på standpunktkarakteren, må læreren kunne dokumentere hvorfor den unge håpefulle bare fikk en 2-er i matematikk.

Men ikke alle skjemaer er like viktige. Det er bra om det blir færre av dem. Avsløringer i pressen blir ofte møtt med nye krav, flere lovfestede rettigheter og ønske om mer dokumentasjon. Forhåpentligvis vil den lovede tillitsreformen få styringskåte politikere til å besinne seg. Da må de også tåle å si «det har vi ikke tall på» når journalister og opposisjon spør hvor mange eldre som får en luftetur hver dag, eller hvordan språkkunnskapene til alle barnehagebarn er.

Det kan bli vanskelig å stå i. Vanskeligere blir det å innfri forventingene løftene om en tillitsreform har skapt. Å snakke varmt om tillit er gratis. Å fjerne tidspresset i helsesektoren blir dyrt.