European Commissioners for European Green Deal Frans Timmermans, left, talks during a press conference with European Commissioner for Energy Kadri Simson at the European Parliament in Brussels, Thursday, Sept. 17, 2020. (John Thys/Pool Photo via AP)  Foto: John Thys

Norges klimapolitikk må være global

Vi må gradvis gå fra å eksportere olje, til å eksportere klimaløsninger.

Ute i verden er Norge anerkjent for både freds- og bistandsarbeid, sosialpolitikk og likestilling. I det 21. århundre er spørsmålet: Kan Norge også bli en pådriver for at verden når målene i Parisavtalen?

Ifølge pessimistene overvurderer vi Norges rolle og innflytelse i verden. Det argumenteres med at en reduksjon i 55 prosent av våre klimagassutslipp i dag, kun ville tilsvare en nedgang på 0,06 prosent av verdens totale utslipp. Slik skapes en illusjon om at våre klimatiltak er uvesentlige - men dette er ikke sant.

For det første er det rimelig - ikke radikalt - at Norge tar sin del av det kollektive ansvaret. Men ikke minst kan Norge også bli toneangivende i møte med vår tids største utfordring, når vi fremmer klimaløsninger som får ringvirkninger globalt.

Norges elbilpolitikk er et godt eksempel på dette. I 2020 fastslo DNV-GL at Norges rekordstore andel elbiler gir fem ganger så store CO2-kutt i verden som i Norge. Dette skjer fordi prisen på batterier og elbiler synker i hele verden, noe som gjør at flere bytter ut fossilbilen med elektrisk bil. Slik kutter vi utslippene, ikke bare i Norge, men også globalt.

Investeringene til Statens pensjonsfond utland (SPU, eller «oljefondet») er et annet eksempel: Karbonavtrykket for selskaper som SPU har investert i, er dobbelt så stort som Norges totale utslipp. Både SV og Arbeiderpartiet har tatt til orde for å utnytte dette handlingsrommet, dette ved å kreve at selskapene må redusere utslipp og legge planer for nullutslippsvirksomhet. Ifølge FNs tidligere klimasjef, Christina Figueres, kan fondet på denne måten brukes som et verktøy for å nå klimamålene. Figueres peker på at dette kan føre til et «jordskjelv» i kapitalmarkedene som vil bli lagt merke til over hele verden.

Det finnes også klimaløsninger med global rekkevidde i Norges omstilling fra fossil til fornybar energi. Ved å utnytte og forvalte ressursene og kompetansen som ligger i petroleumsindustrien, kan Norge skape en industrirevolusjon med ny, grønn teknologi - samtidig som vi skaper nye, grønne arbeidsplasser. Hvis Norge mestrer dette, kan vi bli et foregangsland for vellykket omstilling og bistå andre land i deres omstillinger.

Med en global klimapolitikk kan Norge gradvis gå fra å eksportere olje, til å eksportere klimaløsninger. Da vil våre klimatiltak ikke «bare» bli en dråpe i havet, men i tillegg bidra til en grønn bølge i verden.

Samtidig må vi huske at Norge ikke skal kutte sine 55 prosent i et vakuum. Fram mot 2030 er dette også målet som hele EU har satt seg, og USA har lovet å kutte minst 50 prosent. Danmark vil kutte så mye som 70 prosent i samme periode. Å argumentere med at Norge er et for lite land til å gjøre en forskjell, ville kun gitt mening hvis vi hadde stått alene om å redusere utslippene. Det er heldigvis ikke tilfellet.

Når verden kollektivt kutter sine utslipp, vil etterspørselen etter varer og tjenester som medfører høye utslipp falle. Parallelt vil etterspørselen etter våre bærekraftige varer og tjenester øke. Norge har med andre ord alt å vinne på å bidra til at andre land også lykkes med sine grønne omstillinger.

Det er derfor paradoksalt at stortingsvalget ble et klimavalg, mens valgkampen var blottet for utenrikspolitikk. Noen av de viktigste løsningene i klimapolitikken finner sted nettopp i skjæringsfeltet til internasjonal politikk. I tiårene som ligger foran oss er det avgjørende at det grønne skiftet gjenspeiles i Norges handels-, utviklings- og utenrikspolitikk. Klimapolitikk er ikke lenger «bare» klimapolitikk. Det er all politikk.

Klimatoppmøtet i Glasgow starter om én måned. Her står mange viktige og krevende slag. Like fullt er det en mulighet for en ny norsk regjering til å fremme en offensiv og global klimapolitikk. Norge kan bli en strategisk klimapartner både for Europa, blant annet gjennom å knytte seg til EUs Grønne Giv, og i resten av verden, gjennom grønn utviklingspolitikk.

Det er ikke nok at Norge fører en grønn politikk nasjonalt, hvis utenrikspolitikken vår er grå. For i møte med klimakrisen er én ting sikkert: Ingen er i mål, før alle er i mål.