- Bevisstgjøring kalte vi de indre prosessene mot frigjøring, mens det er de synlige aksjonene og kamp om formelle rettigheter som har fått mest oppmerksomhet fra omverdenen, skriver Kaul. Bildet er fra det første toget i Trondheim i 1973.  Foto: Adresseavisens arkiv

Kvinnekamp i kumuleringens dragsug

Nyfeministene i Trondheim feirer nå sitt 50-årsjubileum. Med vår frie og friske tenke- og handlemåte har vi alle bidratt til endringer i våre omgivelser og i samfunnet.

«Dette valget er en skandale,» sa en rasende ordfører Tønne på radioen morgenen etter kommunevalget høsten 1971. «- graverende mangel på fair play», skrev Adresseavisen. «Skandalen» var et knapt flertall av kvinner i det nyvalgte kommunestyret, 39 menn og 46 kvinner. Flertallet på sju kvinner skyldtes ikke graverende mangel på fair play, men en fullt lovlig og effektiv kumuleringskampanje i Trondheim. Lise Skjåk Bræk startet en aksjon, slik Norske Kvinners Nasjonalråd hadde oppfordret til, for å kumulere kvinner ved det kommende valget. Loven ga velgerne mulighet til ikke bare å kumulere personer på eget partis liste, men også å kumulere ved å føre opp personer fra andre partilister. Muligheten til å kumulere slik, økte kvinnerepresentasjonen på landsbasis ved dette kommunevalget fra 9,5 til 14,9 prosent. Det var altså ikke et kupp, en ulovlig overtakelse av makt, men bruk av lovlig kumuleringsmulighet som rystet Trondheims maktstruktur høsten 1971. For øvrig ble loven på dette punkt skyndsomt fjernet før neste valg.

I en bok som kommer ut til 50-årsjubilieet nå ved kommunevalget, «Nyfeministene i Trondheim. Søsterskap i storm og lilla», har Berit Nicolaysen, Solveig Gaupset og Hjørdis Kaul (bildet) beskrevet sin kvinnekamp.  Foto: Linda Haugen

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

I energibruset i dragsuget som fulgte det vellykkede valget, samlet jeg noen av dem som deltok i kumuleringen hjemme hos meg. Full av ny energi og optimisme bestemte vi oss for å danne nyfeministgrupper, og ble med det den første av de nye kvinnekamporganisasjonene i Trondheim. Vi hadde vokst opp i utdanningsrevolusjonen etter krigen, gjennom bøker og musikk var vi kjent med de antiautoritære bevegelsene som på 60- og 70-tallet bølget gjennom de vestlige landene, og vi visste om Rødstrømpene i Danmark og om nyfeministene i Oslo. Slik ville vi også arbeide videre med kvinnespørsmål. Tida var overmoden. De fleste av oss var unge kvinner på terskelen til voksenlivet. Vi var ikke fornøyde med å stå på skuldrene til våre formødre som hadde kjempet for likestilling. Det gikk for seint. Vi sammenliknet oss med våre brødre, ikke våre mødre. Vi ville leve fulle kvinneliv, ikke forsiktige, innsnørte kvinneliv med pustevansker. Abort var forbudt, samboerskap likeså, prevensjon vanskelig tilgjengelig. Vi hadde 12 ukers svangerskapspermisjon, få barnehager, og møtte dessuten husmorforventninger fra våre kjærester og ektemenn. Kvinnekamp på alle livets områder var nødvendig.

Vi ville ha en flat organisering, ikke en hierarkisk organisasjon. Vi ville være tverrpolitiske og favne bredt. Ingen skulle dirigere vår frigjøring. For vi hadde ikke alle svarene på alt for alle kvinner, alle må selv ta ansvar for sin frigjøring. Uten forbilder og med all vår erfaring fra hierarkiske organisasjoner, bestemte vi oss for å jobbe på nye, friere måter i uavhengige, små grupper. Få hadde telefon, færre hadde tilgang til skrivemaskin, det var ikke bare enkelt å holde kontakten med hverandre og samles i kontakt- og allmøter. En flat, åpen og løs organisering skaper også lettere frustrasjon når effektiv, hurtig mobilisering til aksjon kreves.

Bevisstgjøring kalte vi de indre prosessene mot frigjøring, mens det er de synlige aksjonene og kamp om formelle rettigheter som har fått mest oppmerksomhet fra omverdenen. Vi skaffet oss kunnskap om hvordan kvinner har levd og lever i vårt land og i fjerne land. Over alt fant vi undertrykking og dominans over kvinner og kvinners tanker og virke. Våre øyne fikk nytt blikk, vi så at kvinner manglet blant menn med makt og prestisje. Vi så at kvinner var i flertall i omsorg for andre i det daglige, og i livets start og slutt, men uten en lønn til å leve av. Våre ører fikk ny hørsel, vi hørte både kvinneforakt og kvinners stemmer. Vårt språk fikk nye ord som satte ord på våre opplevelser. Vi delte personlige erfaringer, og så sammenfallende mønstre i det vi hadde trodd var våre personlige valg og væremåter. Vårt lille liv var koblet til dype, kvinneundertrykkende samfunnsstrukturer. Slik ble vi politisert, det ble viktig å vite og forstå mer av politikk, og vi ble selv politisk ansvarlige. Den nye samhørigheten mellom kvinner kalte vi søsterskap. Vi sto skulder ved skulder og hånd i hånd med handlekraft bak slagordet «Det personlige er politisk!».

Det ble et tiår i en hvirvelvind. Vi klarte så mye. Vi snakket i husmorlag etter husmorlag, i radio og TV-programmer, i fagforeninger og Round Table. Vi organiserte det første 8. marstoget i Trondheim i 1973. Vi opprettet bl.a. Ammehjelpen, Kontor for seksuell opplysning, Krisetelefonen og Nyfeministenes barnevaktsentral. Ved universitetet hamret vi løs med fagkritikk og utviklet forskning på kvinners liv. Vi aksjonerte for selvbestemt abort og barnehager, og mot porno. Vi utfordret oss selv og omgivelsene, brøt ned forstokkede og forsteinede hindre, vi åpnet dører i oss selv og for oss selv. Vi ble både forsøkt forført og tildelt skyld og skam.

På det meste var ca. 200 kvinner tilknyttet Nyfeministene i Trondheim. Vi startet med tre-fire grupper høsten 1971, etter 80-tallet finner vi ikke skriftlige spor etter den organiserte delen av Nyfeministene i Trondheim. Om den organiserte delen av oss svinner ut av historien, gjorde ikke nyfeministene det. Vi gikk inn i alle områder i samfunnet, og har fungert som gjærsopp der vi har vanket. Ved vår friere og friskere tenke- og handlemåter har vi alle bidratt til endringer i våre omgivelser. I en bok som kommer ut til 50-årsjubilieet nå ved kommunevalget; «Nyfeministene i Trondheim. Søsterskap i storm og lilla», har Berit Nicolaysen, Solveig Gaupset og Hjørdis Kaul beskrevet vår intense, skjellsettende kvinnekamp og liv.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe