Mannen med månen Olav Tryggvason statue  Foto: Ivar Mølsknes

Olav i hundre

Olav Tryggvason blir nok stående, men det er en annen skikkelse fra hans tid som preger Trøndelag mer.


I helga er det 100 år siden kong Haakon avduket statuen av Olav Tryggvasons på Torvet i Trondheim. Det skjedde ved åpningen av Dovrebanen, som lenge var en mer vellykket nyskapning for byen og landet enn monumentet til Wilhelm Rasmussen.

Jeg har tidligere litt spøkefullt foreslått å rive statuen, men i løpet av de siste åra har utviklingen rundt fallosen på Torvet vært mer løfterik enn Dovrebanens. Til gjengjeld har det blitt strid om Tryggvason egentlig fortjener æren for å ha grunnlagt Trondheim.

Storstilt åpning: Dovrebanens åpning den 17. september 1921 ble markert med kongelig avduking av statuen av Olav Tryggvason på Torvet dagen etter.   Foto: Norsk Jernbanemuseum/Digitalt Museum

Det er interessant å følge debatten mellom historikere og arkeologer, hvor nye funn utfordrer barnelærdommen til alle trøndere om Olav Tryggvason som byens grunnlegger. Ifølge Are Sende Osens «Kongerekka» var Tryggvason pen, velutrustet og som en kristen rockestjerne og idrettshelt for sin tid. Det står verre folk på sokkel.

LES FLER INNLEGG I FORBINDELSE MED STATUENS HUNDREÅRSDAG:

Trondhjemmer og tidligere konge i platebransjen Sæmund Fiskvik snøftet i sine memoarer i fjor over Tryggvason-dyrkingen i byen, og mente vi heller burde feire Ladejarlene. Til og med Bondevik regjerte lenger enn «taperen fra Svolder» skrev han.

Selve antihelten fra den tida er nok den som har levd lengst i folkelig trøndersk kultur siden. Han er udødeliggjort i den store slageren til Fiskviks visegruppe Isenkram på 70-tallet. Jeg tenker selvsagt på trellen Kark, eller karsk som vi sier når han hylles på ekte trøndersk vis, fjernt fra kristenrock og pompøs nasjonalisme.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg