Månedsvis med korona har brakt sterke motsetninger fram i lyset. Til en viss grad er motsetningene blitt forsterket. Samtidig har radikale populister på politikkens ytre høyreside forsøkt å kapitalisere på det. Disse populistene hevder også å elske Norge, skriver Jonas Skybakmoen.   Foto: Shutterstock

Vi som elsker Norge

Den norske tilliten er ikke hva den en gang var. Det har ytre høyre-aktører forsøkt å utnytte.

Samtidig som nok en intensiv valgkamp går mot slutten, runder vi halvannet år med utmattende koronapandemi. På den lyse siden: Vi har kommet oss relativt velberget gjennom begge deler. Det har imidlertid ikke vært noen selvfølge.

I starten bidro pandemien til å styrke samholdet mellom oss som bor i Norge. Det føltes i hvert fall sånn. Vi sto overfor et felles problem – og hadde samme mål. Jeg lente meg selv ut av vinduet for å klappe for helsearbeidere.

Følelsen av tilhørighet og fellesskap preget også valgkampens innledende fase. Før sommeren konkurrerte partilederne i det som lignet et uoffisielt norgesmesterskap i å være glad i dette landet på sosiale medier.

Sylvi Listhaug (Frp) lot seg avbilde i bunad foran en vakker fjord. «Jeg elsker Norge,» skrev hun. «Norge er et vakkert land,» kommenterte Trygve Slagsvold Vedum (Sp) til et bilde av seg selv mot naturbakgrunn. Mens Jonas Gahr Støre (Ap) malte veggen på en utedo (som egentlig var et vannklosett).

Det var en enkel, men karikert nasjonalromantikk. Jeg ble likevel i godt humør. Vi liker dette landet og hverandre. Snart skal vi gjøre vår demokratiske borgerplikt – og et sted der framme er pandemien over.

Men månedsvis med korona har også brakt sterke motsetninger fram i lyset. Til en viss grad er motsetningene blitt forsterket. Samtidig har radikale populister på politikkens ytre høyreside forsøkt å kapitalisere på det.

Disse populistene hevder også å elske Norge, men målbærer en overdreven misnøye med våre folkevalgte politikere, det de anser som «globalister» eller mennesker de definerer som uverdige en plass i fellesskapet.

Etter nyttår begynte en spredt motstand mot myndighetenes smitteverntiltak å bli synlig ved markeringer i landets største byer. Det tok ikke lang tid før politiske aktivister fra ytterliggående grupperinger dukket opp.

Samlingene i Oslo var i utgangspunktet forbeholdt motkulturelle hippier, frittstående vitenskapsfornektere, drevne konspirasjonsteoretikere og barnevernsmotstandere, som alle protesterte mot det de hevder er myndighetsovergrep.

LES MER av Jonas Skybakmoen: Det holder ikke bare å be om et oppgjør. Noen må ta det.

I seg selv tydeliggjorde dette hvordan tilliten – som gjerne omtales som et særegent trekk ved det norske samfunnet – kanskje er svakere enn vi har trodd.

Disse miljøene er preget av en sterk mistro til selve samfunnssystemet, som flere mener er rigget til fordel for eliter – eller til politikere, som anklages for å jobbe på oppdrag fra «globale krefter» heller enn norske borgere.

Av dette følger også en mistro til demokratiet slik vi kjenner det.

LES OGSÅ: Når du bare stiller spørsmål

Slike strømninger har stor tiltrekningskraft for aktører på den radikale høyresiden, som gjennomgående søker seg til bevegelser der «folkelig motstand» er fellesnevner. Her håper de på et større publikum og nye støttespillere. Mikropartiet Alliansen og partilederen Hans Jørgen Lysglimt Johansen, kjent for sine antisemittiske utsagn, var synlig til stede på markeringene i hovedstaden.

Det var del av en bevisst strategi. Lysglimt Johansen har tidligere samlet signaturer til et påstått opprop mot bompenger – som i realiteten var en underskriftsliste for at «Alliansen – Alternativ for Norge» kunne registreres som partinavn. Nylig ble det bråk av at representanter for partiet har vært til stede på et arrangement i regi av vindkraftmotstandere.

Vil du vite mer om hvordan du skriver for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Den brede vindkraftmotstanden er helt legitim, men har magnetisk effekt på høyreradikale eller -ekstreme som er opptatt av tilsvarende fortellinger om selvråderett, folkemakt og kamp mot «overnasjonale krefter». For ytre høyre-aktørene kombineres dette med sterke antipatier mot jøder (i Alliansens tilfelle) eller muslimske innvandrere (som også Demokratene er svært opptatt av).

Valgkampen er snart over. Det er liten grunn til å tro at ytre høyres forsøk på å sanke stemmer i de omtalte protestmiljøene vil bli spesielt synlig i det endelige valgresultatet. Men over tid har pandemien avdekket et mer splittet Norge, der virkelighetsoppfatninger støter mot hverandre.

De anstendige partiene har mulighet til å gjøre noe med sentrum-periferi-dimensjonen, slik flere av dem allerede har lyttet til vindkraftmotstandere og innlemmet de beste argumentene fra bevegelsen i egen politikk.

Gapet mellom «folk og eliter» kan lukkes, om enn ikke når det gjelder irrasjonell vaksinemotstand. Det er likevel bekymringsfullt at ytre høyre-partier fisker i dette vannet under dekke av å representere «vanlige folk», men der den underliggende agendaen er mørk og menneskefiendtlig.

Å elske Norge innebærer også å diskutere hvordan vi skal forholde oss til dette.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe