Arendal 20210816. Leder i Arbeiderpartiet Jonas Gahr Støre og leder i Høyre Erna Solberg under NRKs direktesendte partilederdebatt i Arendal mandag kveld.   Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Fritt behandlingsvalg: Store spørsmål om liten ordning

Bare 33 pasienter har benyttet seg av det i Trøndelag. Likevel krangler politikerne så busta fyker over fritt behandlingsvalg. Det er bra, for mye står på spill.

Glem pandemi, beredskap og kritisk mangel på helsepersonell. I denne valgkampen handler helsedebatten om en ordning svært få nordmenn bruker. Du er unnskyldt om du ikke henger helt med i svingene. Ordninga som ble innført i 2015 er lite kjent. Knappe 18 000 benyttet seg av fritt behandlingsvalg i hele fjor - kun 33 av dem bor i Trøndelag.

Fritt sykehusvalg har vi hatt siden 2001. Dermed kan pasienter med rett til helsehjelp velge mellom ulike offentlige sykehus og private som har avtaler med helseforetakene. Så hva er nytt nå? Det nye - og omstridte grepet - er godkjenningsordninga. Så lenge et privat behandlingssted får godkjenning fra helsemyndighetene, kan pasienter med riktig henvisning nå fritt velge å bruke dem. Regninga tar de regionale helseforetakene.

I fjor var den regninga på litt over 380 millioner kroner, noe som nærmest er småpenger sammenligna med resten av helsebudsjettene. Så hvorfor dominerer ordninga helsedebatten i årets valgkamp?

Én forklaring er at den er politisk omstridt, der hovedmotstanderne Ap og Høyre står på hver sin side. Googler du «fritt behandlingsvalg», møter du to annonser. Den første er fra Høyre og lover «pasientens helsetjeneste - pasienten foran systemet». Den andre er fra Ap og sier «Nei til mer helseprivatisering - nå er det vanlige folks tur».

Om Høyre får det som de vil, skal antall pasienter som selv velger behandlingssted femdobles, til 100 000. Det vil gi pasientene større makt og mer å velge mellom. Spørsmålet er til hvilken pris.

Da fritt behandlingsvalg ble innført, ble den presentert som et kinderegg som ville gjøre sykehusene mer effektive, korte ned ventetidene og øke valgfriheten til alle med krav på helsehjelp - uavhengig av tjukkelsen på lommeboka.

Det siste punktet har Høyre snakket mye om i valgkampen. De to første har vi hørt mindre om. Grunnen kan være at en fersk evaluering av ordninga konkluderte med at fritt behandlingsvalg verken har ført til reduserte ventetider eller mer effektive sykehus. Én forklaring er at ordninga er så lite brukt. Men på det siste punktet - valgfrihet - har ordninga delvis fungert, særlig for rusavhengige og psykisk syke.

De siste månedene har media snakket med mange som takker fritt behandlingsvalg for at de lever. Mennesker i dyp nød, som forteller om lange ventetider eller nedlatende holdninger i det offentlige behandlingsapparatet. Når de fikk velge selv - ofte etter en lang og kronglete kamp - økte motivasjonen. Pasienter som hadde følt seg som kasteballer i systemet, opplevde mestring når de fikk være sjef i eget liv.

Ap-lederen har lovet å «ta vare på disse menneskene» om Ap kommer til makta og fjerner dagens ordning. Da må de huske at det handler om mer enn å gi dem et eller annet tilbud innen rimelig tid. Det handler om å sikre psykisk syke og rusavhengige reell innflytelse i valget om hvilken behandlingsform som passer best for dem.

Om de borgerlig vinner valget, og ordninga overlever, bør Høyre lytte til dem som advarer mot at valgfrihet på papiret ikke alltid er det samme som reell valgfrihet. Ikke alle kan reise til den andre kanten av landet for behandling. Ta tilbudet innen tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser. En oversikt viser ni private, godkjente rusaktører i helseregion Sør-Øst under fritt behandlingsvalg. Ingen i Midt-Norge.

Valgfriheten innskrenkes ikke bare geografisk. Forskning tyder på at de med færrest ressurser, ofte har vanskeligst for å benytte seg av valgfriheten som tilbys. At de med høy inntekt og utdanning klarer seg best, er imidlertid ikke nytt. Også i det heloffentlige tilbudet er de med overskudd og kunnskap, best rusta til å stå på krava.

Verre er det om kvaliteten på helsetjenestene blir dårligere. Også enkelte private aktører frykter at det kan skje. De peker på at godkjenningskravene myndighetene stiller under fritt behandlingsvalg, ikke er like detaljerte som kravene helseforetakene stiller når de legger tjenester ut på anbud. Bekymringen er at useriøse aktører etablerer seg på markedet og at prisen staten gir per behandling, er så lav at seriøse aktører ikke makter å tilby kvalitet.

Samtidig er det ikke overraskende at de som driver business ønsker både best mulig pris og langsiktige avtaler. De risikerer å miste kunder om fritt behandlingsvalg gir pasientene mer å velge mellom. Samtidig mister de offentlige helseforetakene makt. Tilhengerne kaller det å sette pasienten foran systemet. Motstanderne svarer at om systemet rakner, rammes pasientene til slutt. Før fritt behandlingsvalg, betalte offentlige sykehus først og fremst for private tjenester de selv valgte å sette ut på anbud. Slik kunne private tilbud brukes til å «få unna» det sykehusene selv slet med å levere. Nå har de ingen kontroll over hvilke konkurrenter som popper opp i deres område, og som de må betale for om pasientene velger dem.

Mens offentlige sykehus må forske og utdanne nye leger og sykepleiere, slipper de private tenke på den slags. Siden offentlige sykehus uansett betaler regninga, frykter de å ende opp som svarteper om fritt behandlingsvalg får bein å gå på.

Foreløpig er ordninga så lite brukt at ingen vet om advarslene vil slå til. Evalueringsrapporten fra august sier fritt behandlingsvalg kan gi bedre kvalitet og større effektivitet i det offentlige tilbudet. Mer variasjon og valgfrihet. Men også risiko for økt konkurranse om fagfolk, svekka vilje i befolkninga for å finansiere offentlige tjenester og det de kaller unødvendig økt etterspørsel.

I ei tid med skrikende mangel på helsepersonell og en eldrebølge like rundt hjørnet, framstår det som en unødvendig sjanse å ta.