Studentene fryder seg over at fadderuka er i gang i Trondheim. Endelig får de en mer tilnærmet normal studiestart. Både på Festningen, på Studentersamfundet og i Høyskoleparken var det rimelig god stemning.  Foto: Håvard Haugseth Jensen (arkiv)

Deltagjengen på fest

Som du roper på nachspiel får du smittesvar.

For mange av oss som bor i og bruker sentrum av byen mye, var det ikke akkurat rakettforskning å forutse de siste dagers nyhetsmeldinger om rekordsmitte og store ukontrollerte utbrudd i Trondheim, særlig knyttet til studentmiljø.

For egen del forutså jeg det da jeg våknet drøyt 02.00 forrige torsdag morgen av at det hørtes ut som om et par tusen mennesker sto utenfor soveromsvinduet og øvde seg på å være britiske fotballsupportere. Allsangen låt som ei lunte til ei smittebombe.

En liten halvtime senere kom politiet og geleidet en usannsynlig stor mengde mennesker ut av en av et hus i nabolaget. Mange i bar overkropp, svette etter å hoppet opp og ned og sunget, eller mer presist brølt i noen timer. Om én av dem har covid, vil snart mange få det, tenkte jeg.

Den amerikanske komiklassikeren «Deltagjengen» fra 1978 tok studentfesting til nye høyder. 

I parkene og på arrangement på kveldstid har det sett ut som ordnede forhold, men etter nachspielene i hus og bakgård å dømme, har det minnet mer om smittefest enn smittevern.

I fjor var det ille nok med gauling av Di Derre og D.D.E. langt utpå morgenen. Når allsangen runger blant mange, mange flere og i form av gitarriffet på «Seven Nation Army» og «Ja vi elsker»(!), er det ikke bare smitte som gir grunn til bekymring for ungdommen nå til dags. En av de få gode følgene av pandemien, har vært en økende forståelse av at allsang er en uting. Det burde en god fadder lære kommende rakettforskere og andre studenter først som sist.

(PS - bildet i toppen av saken er tatt på Samfundet i starten av fadderuka og er ikke en illustrasjon fra nachspillene i teksten)

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg