Ikke lett å velge blant partienes slagord, spesielt når de ligner på hverandre. Men hva betyr det egentlig å være vanlig folk eller folk flest?  Foto: Partiene

For vanlige folk! Er det endelig min tur nå?

Arbeiderpartiet lover at turen nå er kommet til «vanlige folk». Kunne de ikke vært mer presise?

Jeg føler jeg ofte har falt mellom to stoler. Jeg er verken fattig eller rik, men sånn midt på treet, gjennomsnittlig nordmann. Bil, hus og hytte, fast jobb og høy utdanning med relativt velordnet økonomi. Og jeg var ikke prioritert for å få vaksine. Jeg har ingenting å klage over. Kanskje er jeg ikke så gjennomsnittlig likevel?

LES OGSÅ: Er det egentlig noe problem at en del er rike?

Politisk finner jeg gode saker hos de fleste partier, og snart må jeg ta et valg. Da er det alltid lurt å se hvem partiene henvender seg til. Før var det lettere, og det var aldri noen tvil: Slekta var enten arbeidere, bønder og fiskere eller kom øvre middelklasse. Så har du selvfølgelig de kristne, de frilynte liberale og de som sverget til Lenin eller Lange.

Jeg har vært på politisk vandring i deler av mitt voksne liv. Mine forfedre kom fra arbeiderklassen, var prester eller av bondeslekt. Noen var politisk aktive, men jeg ble aldri presset verken til å rake løv eller gå i tog 1. mai. Jeg ble politisk interessert helt uten familiære bånd eller påvirkning. Kanskje er jeg den illojale velgeren som aldri får bestemt meg. En som ikke lar seg så lett påvirke av lettbeinte slagord eller arv og miljø. Det er alltid interessant, om ikke så veldig overraskende, å se hvilke velgergrupper som er ettertraktet foran hvert valg. Og hvilke intetsigende slagord som skal lokke dem til å stemme på sitt parti.

For det er mye svada som lires ut i kampen om velgerne. Ap´s lettfattelige «Arbeid for alle» er stjålet av Høyre og erstattet med det mer diffuse «for vanlige folk, eller Frp´s «folk flest». Hva betyr så det? Er det alle unntatt Røkke og co. og de fattigste? Flere grupper i gråsonen har allerede lurt på hvor de hører hjemme. Er de høyt utdannede akademikerne å regne som vanlige folk, eller går det en usynlig grense ved høyere utdanning? Ap har i det minste sagt at alle med inntekt over 750 000 kroner må betale mer skatt. Så der forsvant rundt 30 yrkesgrupper av folk flest, basert på gjennomsnittsinntekten i fjor. Ifølge SSB ligger journalister likevel godt innenfor Ap's definisjon av vanlige folk.

Midtnorsk debatt: Problemet med folk med hage på Byåsen eller Ranheim

Arbeiderpartiet er langt fra enerådende på floskelmarkedet. Høyres «Vi tror på Norge», Senterpartiets «Nær folk», Venstres «frihet», KrFs «familie» og SVs «for de mange» peker riktignok litt på meg, men også på veldig mange andre. Det ligger en viss retning og satsing i slagordene, men de er såpass vage at de fleste kan kjenne seg igjen. For hvem er ikke for frihet, familie, folk og fedreland?

Det brukes sikkert mange dyre reklamekonsulenter for å formulere slagordet som passer til det enkelte parti. Det skal være kort og gjenkjennelig, men altså ikke særlig konkret. Ingen ønsker å ekskludere potensielle velgere på forhånd. Samtidig er det viktig å vise hvem som er hovedmotstanderen. For de rødgrønne er det de mange mot de få rike. Sp gir klar beskjed om at kampen står mellom nær og fjern, by og land. Høyre prøver å favne alle som fortsatt tror på Erna.

Det har vært betydelig velgervandring det siste året, om vi skal tro på meningsmålingene. Noen partier har klart å sette dagsorden i større grad enn andre. Sp har truffet med kritikken mot sentralisering, økt byråkrati og mindre nærdemokrati. For Ap og SV har arbeidsledighet og økte forskjeller gitt et løft. For de borgerlige er styringsslitasjen synlig. Mens Miljøpartiet de Grønne tjener på at vi blir stadig mer klimabevisste. Det blir interessant å se hvordan klimarapporten fra FN spiller inn.

LES OGSÅ: Inntektsulikheten i Norge er relativt sett liten.

Under den amerikanske presidentvalgkampen snakket ekspertene om at middelklassekvinner i forstedene var en viktig gruppe å nå. Så tydelig pekes det ikke på enkeltgrupper i den norske valgkampen, i alle fall ikke så langt. For å finne ut hvor jeg hører hjemme, er det nødvendig å gå grundigere bak partienes slagord. Kanskje finner jeg et strekpunkt i partiprogrammet der eldre mann med et bein i byen og et i distriktet blir nevnt.

Jeg er ikke så sikker på om jeg bør prioriteres i år heller, enten jeg plasseres i kategorien av vanlige folk eller ikke. Denne store og udefinerbare gruppen har det vel ganske bra i verdens rikeste land. Det er ikke noen kroner ekstra i skatt som vil avgjøre om det blir et godt valg for meg. Jeg tror de fleste av oss synes det er viktigere at vi har en jobb å gå til, en god skole og et helsevesen vi kan stole på. Derfor lurer jeg på når partiene skal ta i bruk slagord som «eldre, syke og arbeidsledige først». Det hadde i det minste gitt et klart signal om en prioritering.