Mediekritikk: Fra pressekonferanse på politihuset etter bombingen av regjeringsbygget og skytingen på Utøya i 2011. Norske medier bør leve godt med både kritikk mot og beklagelser av journalistikk i forbindelse med 22. juli, skriver vår kommentator.   Foto: Erlend Aas/NTB

Når fare for selvkritikk blir et problem

Debatten om medienes dekning av 22. juli bekrefter dessverre at selvkritikk er noe pressen helst holder seg for god for.

Snorre Valens bok «Utøyakortet» har ført til en debatt om mediedekningen av 22. juli etter terroren for 10 år siden. At debattbøker fører til debatt er ikke så uvanlig. At sommerens debatt også har fått konsekvenser, i form av at flere medier de siste ukene har beklaget deler av dekningen fra den gang, er svært uvanlig.

Dagens Næringsliv har beklaget en setning i en lederartikkel fra 2011 om overlevendes ansvar for debattklima. Aftenposten har beklaget måten en artikkel om båten MS Thorbjørn ble løst på, med lekkasjer fra politiavhør av overlevende. Bergens Tidende har sagt at de i dag ikke ville ha publisert en omstridt kronikk fra skipsreder Dan Odfjell hvor han angrep Arbeiderpartiet og AUF-leder Eskil Pedersen for å utnytte Utøya-terroren. BT har også varslet at de vil gjennomgå sin dekning av 22. juli.

Snorre Valens debattbok har ført til både debatt og konsekvenser, skriver vår kommentator. 

Det kan se ut som om selvkritikk og mediekritikk av 22. juli-dekningen har smitteeffekt. Derfor er det ikke overraskende og i og for seg nyttig med motstemmer mot pendelsvingningen de siste ukene. Fordi framstillingen av medienes dekning av terroren har endret seg.

Politisk redaktør i Nordlys, Skjalg Fjellheim, advarer mot tendenser til flokkdannelser, basert på det han mener er et mytebilde av kollektiv svikt i mediene etter 22. juli. Beskyldninger om kollektiv svikt er det vel strengt tatt bare en stråmann hos Fjellheim som har fremmet. Det er relativt sett svært få artikler som er problematisert i ettertidas lys.

Fjellheim advarer mot at norsk presse nå vil «retusjere vekk ulike redaktørers selvstendige valg og prioriteringer i fortiden». Hvis det var tilfelle, fortjener det full støtte, men hittil er det jo det motsatte som har skjedd. Å beklage er ikke å retusjere. De siste ukers debatt har tvert imot ført til at ordbruk, valg og prioriteringer er løftet fram i offentligheten og ikke skjult i taushetens og glemselens skjær.

Fjellheims beskrivelse av aviser som løpende tidsbilder hvor rapportering og publisering skjer i hurtig tempo hvor også «avisenes egne standpunkter formes under tidspress innenfor en løpende dagsorden» er relevant. Men skulle redaktører og kommentatorer av den grunn konfronteres mindre med hva de har skrevet og publisert enn andre som deltar i den løpende dagsorden?

Et av de mest brukte grepene i media, også i kommentarjournalistikken, er å konfrontere for eksempel politikere med uttalelser som i de fleste tilfeller er falt i en løpende dagsorden. Slik Jan Tore Sanner må tåle å bli konfrontert med bruken av ordet «22. juli-kortet» i en debatt og Sylvi Listhaug for Facebook-posten om Ap og terroristenes rettigheter, må selvfølgelig også redaktører og kommentatorer tåle å bli tatt på ordet. Selv mange år etter.

At bransjenettstedet Medier 24 ber om tips fra publikum som har reagert på 22. juli-artikler, enten som kilde eller leser, kan virke som et uelegant forsøk på å kaste seg på en bølge. Det er likevel ikke så veldig annerledes enn medienes invitasjon til tips i mange andre saker. Dessuten lever nettstedet av mediekritikk.

Generalsekretær i Norsk redaktørforening Arne Jensen anbefaler å holde hjerte varmt og hode kaldt i 22. juli-debatten.  Foto: Fredrik Varfjell/NTB

Mer overraskende er en kommentarartikkel samme sted fra generalsekretærene i Norsk Redaktørforening. I forsøk på prinsipiell tekning rundt flere tilfeller av selvkritikk hos flere aviser de siste ukene, oppfordrer Arne Jensen og Reidun Kjelling Nybø mediene til å holde hjertet varmt og hodet kaldt.

Det er et godt råd, men når de beklager at de ikke har rukket å lese Snorre Valens bok «Utøyakortet» burde de kanskje fulgt rådet selv og drøyd noen av konklusjonene til etter elementær research. Boka – som har store bokstaver og relativt få sider – tar sannsynligvis mindre tid å lese enn generalsekretærene brukte på å skrive kommentaren rundt beklagelsene og mediedebatten som boka har utløst.

Snorre Valens bok bør også få kritisk søkelys. Etterpåklokskap kan alltid problematiseres, også i mediene. Men det at redaktører og medier, uten å ha blitt felt av Pressens Faglige Utvalg, kan få seg til å skrive at de ikke burde brukt akkurat de ordene, gir ingen grunn til uro. Overdreven selvkritikk vil aldri bli noe medieproblem her til lands.


Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg her