Foto: Foto: Thomas Winje Øijord, NTB

Ti år etter terroren er vi flere som bør reflektere litt

Vi har ikke lykkes med å bekjempe tankegodset som lå bak 22. juli-terroren. Vi må utfordre oss selv, og spørre om hvorfor.

For ti år siden gikk bomben av i regjeringskvartalet. Ungdom ble myrdet på Utøya. I dagene som fulgte gikk vi i tog og møtte vold, hat og ekstremisme med roser, mangfold og åpenhet. Men hatet og ekstremismen ble ikke slått tilbake, den har tvert imot styrket seg.

Terroristens budskap var skremmende, hans handlinger avskyelige. Likevel deles grunnfortellingen i Anders Behring Breiviks manifest, om et «Eurabia» der europeiske eliter samarbeider med arabiske land for å øke muslimsk innvandring til Europa, av langt flere enn vi liker å tro.

I kampen mot de høyreradikale kreftene har de Utøya-overlevende følt seg forlatt. Når de har villet ta oppgjør med retorikk som de mener nører opp under hat og ekstremisme har de blitt bedt om å dempe seg. Når de har minnet om at det kan være en sammenheng mellom ord og handlinger har de blitt beskyldt for å kneble ytringsfriheten. Når de har vist til sine egne grusomme erfaringer fra Utøya har de blitt anklaget for å dra «22. juli-kortet»: Altså å slå politisk mynt på tragedien.

Utøya-kortet: Det handler om den gifta høyreekstremismen er for demokratiet

I en kronikk i Aftenposten retter Utøya-overlever Elin L´Estrange kritikk mot oss i mediene. AUF ble bedt om å moderere seg, skriver hun, fordi det kunne ødelegge den offentlige samtalen om innvandring og integrering. Samtidig ble ytterliggående islamkritikere og høyrepopulister invitert inn i mediehusenes studioer og spalter. Ekstremisten Peder «Fjordman» Jensen, som Anders Behring Breivik var så begeistret for at han baserte store deler av manifestet sitt på hans tekster, fikk bokstipend av stiftelsen Fritt Ord for å gi sin versjon av saken.

20 000 gikk i fakkeltog mot rasisme i Trondheim.  Foto: Ned Alley, NTB

I ettertid er det ikke vanskelig å se at dette ble skjevt. Vi i mediene har antakelig vært for opptatt av å forsvare en nesten betingelsesløs ytringsfrihet. Vi skulle gi plass til hele spekteret av meninger, også de ubehagelige og vonde. Vi skulle jo møte terroren med mer demokrati, mer åpenhet, mer ytringsfrihet! Men da vi ga mikrofonen til de høyreradikale, skubbet vi samtidig antirasister, AUF og de overlevende fra Utøya av scenen. Det ble feil.

Selvrefleksjonen er i gang i mediene. Dagens Næringsliv har beklaget ordlyden i en leder fra 2011. Dagbladets Marie Simonsen fastslår i en kommentar at mediene spilte en sentral rolle i å kneble AUF etter 22. juli. Kollega Trygve Lundemo her i Adresseavisen tror vi ble så opptatt av ytringsfriheten at vi glemte hovedsaken: Å identifisere terroristens drivkraft.

Også jeg skrev kommentarer om 22. juli. I dag, ti år etter terrorangrepet, ser jeg at jeg ikke la nok vekt på ideologien bak terroristens handlinger. Jeg var opptatt av at barnevernet hadde sviktet i drapsmannens oppvekst. Jeg stilte også spørsmål om hvorvidt det var ideologien som hadde fanget Breivik, eller om det var han som fant ideologien og brukte den som redskap for å øve vold mot et samfunn han hadde falt utenfor.

Det er en åpenbar fare ved å psykologisere terroristens handlinger på denne måten. Det kan oppfattes som en bortforklaring, at 22. juli var mer å forstå som en naturkatastrofe og ikke et resultat av ekstremisme og hatefull ideologi. I så fall kunne vi jo sluppet å ta et politisk oppgjør med terroristens bakland.

Det var selvsagt ikke mitt ønske å bortforklare 22. julis politiske dimensjon. Og jeg synes fortsatt det er relevant å lete etter flere årsakssammenhenger for bedre å forstå terrorens vesen. Det kan for eksempel være nyttig å diskutere «ung-sint-mann»-faktoren i disse sakene. Problemet oppstår hvis disse diskusjonene tilslører det AUF har forsøkt å advare oss om, at høyrepopulismen har et farlig voldspotensial.

Philip Manshaus drepte sin stesøster og angrep en moske.  Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Vi mangler ikke eksempler. Vi opplevde en Philip Manshaus som drepte sin stesøster med asiatisk opprinnelse før han gikk til angrep på en moske i Bærum. Nå nettopp ble minnesmerket etter Benjamin Hermansen utsatt for rasistisk hærverk. I USA endte Donald Trumps systematiske løgnpropaganda i et voldelig angrep på Kongressen.

Det er ingen, heller ikke i AUF, som vil forhindre debatt om norsk innvandringspolitikk. Vi både kan og bør kritisere radikal islam. Men det må være lov å gå i rette med en retorikk som spiller opp under konspirasjonsteorier og fremmedfrykt uten å bli anklaget for å begrense ytringsfriheten eller å slå politisk mynt på tragedien på Utøya.

Fremskrittspartiet har intet ansvar for terroristens handlinger. Men når partiets fremste tillitsvalgte bruker ord som «snikislamisering», «korstog» og «kultursvik», eller anklager Arbeiderpartiet for å være mer opptatt av terroristers rettigheter enn landets sikkerhet, gir de næring til vrangforestillinger om at vårt land er i en krigslignende tilstand, eller at et sentralt politisk parti er i ferd med å forråde landets innbyggere.

Jeg håper at også Fremskrittspartiet benytter tiårsmarkeringen etter terrorangrepet til selvrefleksjon.