Trude Basso har fulgt sine tre barn gjennom barneskolen. Nå er minstemann ferdig. - Ungene har vært stolte over skolen sin, og skolen har vært flink til å la dem få vise hva de kan og hvorfor de kan være stolt, skriver Basso i denne hyllesten.   Foto: Terje Svaan

En hyllest til skolen

Nede i boden ligger det tre små, oransje skolesekker som en gang var veldig store på ryggene som bar dem. I dag er en 12 år lang karriere som barneskoleforeldre over for vår del.

Etter sju år skriver de tekster på norsk og engelsk, de kan brøkregning og geometri. Det som er minst like bra, er at ungene kommer ut i andre enden som klokere og tryggere mennesker som forstår veldig mye mer av verden de bor i. Her er litt av det som vi som foreldre har lært etter et kvart liv på sidelinjen.

Følgegrupper der foreldre på skift ser til at en flokk nabounger kommer seg trygt til skolen, er genialt. Mange nabounger er flott for da går det en stund mellom hver gang man kommer for sent på jobb. Mange nabounger øker også sannsynligheten for at minst én ikke har fått med seg begge beina ut av senga akkurat den dagen. Hva lærte vi? En 5-6-åring går akkurat så fort som en 5-6-åring vil. Det er ingenting å gjøre med det, og voksenliv får være voksenliv og voksenlivet må takle det.

Etter 12 år som barneskolemamma oppsummerer Trude Basso   Foto: Terje Svaan

LES MER FRA SAMME SPALTIST: Når hostekraften må vike for samfunnsansvaret

Dersom de håpefulle glimrer med sitt fravær innen avtalt tid og litt til etter skolen, er det stor sannsynlighet for at de bare har tatt seg en liten «snarvei» rundt halve Byåsen på vei hjem. Hva vi lærte av det? Ikke stort, egentlig, annet enn økt forståelse for andre som av og til tenker og handler irrasjonelt, selvfølgelig.

To foreldremøter og like mange utviklingssamtaler årlig utgjorde rundt regnet 80 møter for vår del. Og så kom det minst like mange gjennom kulturskolen og andre fritidsaktiviteter. Det første møtet som gikk oss hus forbi, førte til akutt hjerteklapp og selvransakelse langt inn i «jeg-er-en-egoistisk-selvsentrert-forelder»-sjela. Det fantastiske var at verden besto neste morgen også. Så hva gjorde vi? Kjøpte ny familiekalender selvfølgelig – sånn med mange kolonner. Hjalp det? Nope. Vi landet på at i vår familie måtte vi se oss fornøyd med 80 prosent treff. Dette er ingen oppfordring til skulk, men en erkjennelse av at når vi gjør så godt vi kan, så får det være godt nok.

LES OGSÅ: Alle husholdninger av fjernkontakter av smittede i karantene!

Læringsspiraler der ungene får lekser til neste dag om noe de lærte på skolen sammen dag, er sikkert smart i teorien – og kanskje for majoriteten. Det er ikke nødvendigvis like smart for stemningen over leksebøkene og læringsmetoden ble nok ikke oppfunnet av 6-åringer med hodet stappfullt av inntrykk etter skoledagen. Hva lærte vi? I et hav av unger kan det være utfordrende for lærerne å oppfatte hvor det har blitt krøll. Har det klabbet seg til, snakk med lærerne, de er enestående i å finne gode løsninger. (Takk, Kjersti!)

Så hva mer har vi lært? Å ha «melka» på skolen er forunderlig stor stas - og til stor kontrast for viljen til å hente melka hjemme. «Skidagen» har blitt massevis av skidager – pass på å bunkre opp med ved og ha grillpølser og lomper i fryseren. Bursdagstariffen er den samme i dag som da vi hadde bursdag på 80-tallet (50 kroner). Det har blitt dobbelt så mange bursdager (og gjester – puhh!) og diskusjonene om godteposer eller ei tar aldri slutt. Unngå å gå inn i evige diskusjoner på foreldremøter og gjør som du vil! Til lags åt alle kan ingen gjera.

Ungene har vært stolte over skolen sin, og skolen har vært flink til å la dem få vise hva de kan og hvorfor de kan være stolt. Vi har fulgt tre små med klamme hender til første skoledag. Nå er alle avlevert - klokere på folka de bor blant og på samfunnet de lever i. Takk!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!