Tilsvar: Marte Michelet har skrevet ei bok, «Tilsvar», mot tre historikerers bok mot hennes bok fra 2018, «Hva visste hjemmefronten?»  Foto: Berit Roald/NTB

Marte Michelet slår hardt tilbake

Marte Michelets motbok til historikerne som kritiserte henne er et grundig tilsvar med motangrep og en nødvendig beklagelse.


Om to år har debatten om Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» vart like lenge som krigen gjorde i Norge. I ettertid vil nok debatten, som foreløpig har resultert i tre bøker etter den utløsende, bli stående som et historisk vendepunkt om norsk selvforståelse og krigens hendelser sett med dagens øyne.

Michelets bok fikk stor oppmerksomhet fordi den antydet at hjemmefronten ble varslet om aksjonen som førte til massedeportasjon av norske jøder, og at mer kunne ha vært gjort for å redde flere. Hun skrev om antijødiske holdninger i motstandsbevegelsen, og at jøder i en helt annen grad enn andre på flukt fra nazismen måtte betale for å bli hjulpet i sikkerhet over grensa til Sverige.

I fjor, to år etter Michelets bok, utga historikerne Bjarte Bruland, Elise B. Berggren og Mats Tangestuen «Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten», hvor de beskyldte Michelet for selektiv bruk av kilder og sitat, flere feil, samt tvilsom tolkning av kildene. De hevdet at hovedfortellingen i hennes bok ikke står seg mot kritisk gransking.

Marte Michelet tok til motmæle mot kritikken og varslet et svar i artikkelform. Det kommer nå altså i bokform, over drøyt 220 sider kalt «Tilsvar». Der går hun systematisk gjennom kritikken fra historikerne og diskuterer bruk av kilder, sitat og tolkning av disse.

For noen uker siden kom sakprosaforfatter Espen Søbye med en imøtegåelse av historikerne bok, «Hva vet historikerne?» som er den hittil beste inngangen til striden, enten man har lest Michelets bok og historikerne motbok eller ikke. Søbye kritiserer historikerne for mange av de samme «feilene» i kildebruk som de beskylder Michelet for.

Michelets «Tilsvar» er en tørrere og mer begrenset bok, selv om den også har polemisk harme mot historikernes retthaverske tendens. Mens Michelet har lett etter, funnet og løftet fram tegn på antijødiske holdninger i hjemmefronten, har historikerne i stor grad prøvd å forklare, alminneliggjøre, bortforklare eller reise tvil om hennes grunnlag for å hevde det. I den delen av debatten står Michelet etter mitt syn sterkt slik saken står nå.

Når det gjelder grove feil og mangler ved Michelets bok, er det først og fremst kapitlet «Fluktens skyggesider» med mistenkeliggjøringen av tre navngitte personer rundt Carl Fredriksens Transport som står igjen som alvorlig feilskjær. Det er det store kritiske punktet fra historikerne som ikke lar seg forsvare. Michelet har da også beklaget og burde ha gjort det tidligere. Nå varsler hun at kapitlet vil bli skrevet om i en ny utgave av boka.

Etter tre år koker mye av striden ned til uenighet om bruk av og tolkning av kilder. Michelet berømmer tidvis historikerne for nye opplysninger, og hevder at disse flere steder styrker hennes poeng og hovedfortelling. Under det hele skaper Michelet og Søbyes bøker et inntrykk av faghistorikere som reagerer på at en ikke-historiker løfter fram opplysninger og kilder som de selv har valgt å tone ned. Enten du heier på historikerne eller Michelet, vet vi nå mye mer om hvordan gode nordmenn så på jøder under krigen enn før Marte Michelet tok tak i tematikken.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg