Bokstorm: Marte Michelets bok fra 2018, «Hva visste hjemmefronten» har nå ført både til motbok og motbok mot motboka.   Foto: Ørn E. Borgen

Har ikke historikerne fasiten heller?

I helga ble det lansert ei bok mot ei bok som ble gitt ut mot ei annen bok. Det er selvfølgelig bare bråk om noe som skjedde under krigen som kan føre til sånt.

Den nye boka til Espen Søbye mot historikerne som skrev bok mot Marte Michelets bok om hjemmefronten og jødene, viser at kampen om krigshistorien ikke bør føres i svart-hvitt. I ei russisk dokke av en sakprosadebatt har altså dette skjedd:

I 2018 kom Marte Michelets «Hva visste hjemmefronten?» Der spør hun hvorfor en større andel av den jødiske befolkning i Norge ble sendt til døden enn i de fleste sammenlignbare land. Hun går langt i å antyde at flere norske jøder kunne vært reddet og at fordommene mot jøder som preget tida også gjorde seg gjeldende i hjemmefronten. Hun skriver at den norske motstandsbevegelsen fikk forvarsel om deportasjonen av jødene og antyder at det burde ha berget flere.

I fjor kom historikerne Bjarte Bruland, Mats Tangestuen og Elise B. Berggren med ei motbok, «Rapport frå ein gjennomgang av «Hva visste hjemmefronten?». Der går de kritisk til verks mot kildebruk og konklusjoner i Michelets bok, og påviser flere feil og svakheter. Mest alvorlig er nok uretten Michelet begår mot Alf T. Pettersen. Han smuglet mange jøder over grensa til Sverige og stemples av Michelet som krigsprofitør. Det gikk hun i vinter ut og beklaget.

Espen Søbye har skrevet en imøtegåelse av historikernes bok mot Marte Michelet med «Hva vet historikerne?».   Foto: Knut Falch/NTB

Michelets svar i artikkelform på historikernes motbok skal være rundt hjørnet. Espen Søbye, som satt i juryen som ga Michelet Bokhandlernes sakprosapris i 2019, har kommet henne i forkjøpet. «Hva vet historikerne?» er delvis ei bok som leser historikernes motbok omtrent slik de leste Michelet. Til mange kritiske innvendinger til kildebruk og tolkning. Samtidig er det et velskrevet personlig essay om å gjøre feil og om å utfordre og utvikle synet på krigshistorien.

Søbye har skrevet en rekke sakprosabøker og særlig dyrket arkivstudie som metode og sjanger, som i «Kathe – alltid vært i Norge» (2003) om oslojenta som 15 år gammel ble sendt til Auschwitz. Samtidig som han gir historikerne rett i noen av innvendingene, leverer han en kraftig imøtegåelse av mye av kritikken. Mens de kritiserte Michelet for unyansert kobling mellom den trønderske sosiologen og motstandsmannen Arvid Brodersen og nazismen på 30-tallet, mener Søbye at kildene tvert imot styrker Michelets poeng.

Noe av det mest interessante ved Søbyes bok, er at den løfter fram diskuterer et slags samvirke mellom historikere og krigshelter. Det har skapt mye av det norske bildet av krigen. Han viser også hvordan Bruland og Tangstuen gjennom mange år har vært kritikere til Michelets bøker og formidling av krigshistorie. Samtidig ser han nå at Michelets bok hadde tjent på en mindre konfronterende, mer forbeholden tone. Jeg håper flere historikere og sakprosaforfattere blander seg inn i denne kampen.

Historiker Bjarte Bruland kritiserte Marte Michelet i bok i fjor, men får nå selv tung kritikk av Espen Søbye for bruk og tolkning av kilder.   Foto: Håkon Mosvold Larsen

Mange har lurt på hvorfor de norske jødenes skjebne først i nyere tid har fått særlig plass i vår krigshistorie. Søbye gir en mulig forklaring med et kraftig angrep på en av nestorene i norsk okkupasjonshistorie, Ole Kristian Grimnes, som portvokter for den nasjonale grunnfortellingen om Norge under krigen.

Michelet er ikke den første som har prøvd å utfordre dette bildet ved å se på jødenes skjebne som en problematisk fortelling fra krigens gråsoner. Det var tross alt norske politifolk som ledet massedeporteringen. Søbye viser hvordan Grimnes tilbake på 80-tallet offentlig kritiserte yngre historikere som skrev om norske politifolks rolle ved jødedeportasjonene. Han var også kritisk til «en populær fremstilling» av dette, noe som gir ekko til historikernes nedsabling av journalisten Michelet.

Skal krigens aktører minnes i overensstemmelse med etterkommernes oppfatning, som Søbye syrlig formulerer det? Selvfølgelig ikke. De som prøvde å få inndratt Marte Michelets bok, får ikke mye hjelp her. Tvert imot så utdyper og forklarer Søbye hvorfor det er på sin plass å stille spørsmål om hva hjemmefronten visste om jødene og hva de gjorde.

Boka viser at også historikere bør utsettes for kildekritikk. Michelet må svare for seg selv. Etter å ha vært gjennom to skarpe bøker står «Hva visste hjemmefronten» noe skadeskutt tilbake. Espen Søbyes bok illustrerer likevel hvorfor det måtte en uredd ikke-historiker til for å stille spørsmål som burde ha vært i offentligheten for lenge siden.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg