Palestinske barn får behandling på Shifa-sykehuset etter at de ble skadet i et israelsk flyangrep mandag 17. mai denne uka, ifølge AP. - Å se lidelsen i Palestina vekker vonde minner. Det vekker også minner om hvordan det er å oppleve at verden ikke bryr seg, skriver vår spaltist Azra Halilović.   Foto: Khalil Hamra/AP

Hva skal vi bry oss om?

Jeg er ingen statsviter eller politisk kommentator. Men jeg har vært barnet som satt skremt på bønneteppet og ba til Allah om å hjelpe oss, siden ingen andre ville hjelpe. 

Det har nettopp vært 17. mai. På selve dagen, med to glass vin innabords, ble jeg sentimental, og det kom en bølge av oppriktig kjærlighet for dette landet over meg. Landet som ga meg et hjem og en mulighet til å utvikle meg fritt. Dette landet er oss. Vi som er forskjellige, uenige, like og enige. Landet er oss, menneskene her.

For tiden våkner vi hver morgen til en raskt voksende liste med navn over mennesker som dør på Gaza og i Israel. I skrivende stund antas det at minst 219 er drept av luftangrep på Gazastripen, av dem 63 barn. På israelsk side er tolv personer drept. Palestinske tjenestemenn sier at mer enn 600 hjem har blitt jevnet med jorden. Presset på et stykke land som er beleiret på alle kanter, har over 40 000 palestinere flyktet.

LES OGSÅ: Om å dyrke uenighet og tillit

Balkan ser jeg på som et slags Europas Midtøsten. Der jeg kommer fra, er det et ordtak om at hvert 40. år må man ha koffertene klare for å flykte. Konfliktene vender stadig tilbake, kampen om retten til å kalle stedet der man bor, for sitt hjem. Retten til å høre til. En konflikt som koster vanlige menneskers liv og som blir brukt i et politisk maktspill. Da jeg var 7 år, før urolighetene på Balkan eksploderte, fikk vi en leieboer, en medisinstudent fra Palestina. Jeg husker at jeg syntes han var det peneste mennesket jeg hadde sett. Han hadde et så vakkert skjerf. Han fortalte meg om landet sitt, og jeg følte på en uendelig tristhet over at han kom fra et sted der mennesker ble drept. Jeg husker jeg tenkte at det var fint at han kunne bo hos oss, her vi levde i fred. Lite visste jeg hva som skulle skje bare tre år senere i Bosnia.

LES OGSÅ: Det er lite attraktivt å være kvinne i offentligheten

LES OGSÅ: Du kan ikke tjene både mammon og Gud

Å se på det som foregår i Midtøsten for tiden, er hjerteskjærende. Å se lidelsen i Palestina vekker vonde minner. Det vekker også minner om hvordan det er å oppleve at verden ikke bryr seg. Jeg husker godt da grensene i Banja Luka ble stengt, så bosniske muslimer ikke kunne flykte. Det er en helt desperat følelse, man opplever at luften blir tatt vekk. Det er ingenting å puste inn, du bare gisper. En følelse av å være innestengt og fritt vilt for hva som måtte skje. Jeg var barn, og jeg minnes at jeg ikke forsto hvordan verdenssamfunnet ikke kunne bry seg om våre liv. Hvorfor var ikke våre liv verdt noe? Jeg forsto det ikke.

Da jeg kom til Norge, fikk jeg ofte høre at Balkan-konflikten var så uforståelig, og at det var så vanskelig å forstå hvem som var «de onde» og «de gode». For et barn som sitter ubeskyttet midt i et militært angrep, er det ikke spørsmål om «de gode» og «de onde». For det barnet handler det om hvem som kommer til å redde det. Smerten av å oppleve at mitt liv ikke betyr noe, at mitt liv ikke er verdt å redde, er ubeskrivelig. Det setter dype spor som en må bruke resten av livet på å håndtere. Å oppleve at verdenssamfunnet sitter stille mens ens egen familie, venner og naboer mister sine liv, er uforståelig.

LES OGSÅ: Verden endres raskere enn du klarer å si «kjeks»

Jeg skulle ønske verdenssamfunnet grep tidligere inn på Balkan, det hadde spart mange liv og gitt oss en mulighet å håndtere konflikten på en fredelig måte. Majoriteten av oss ønsker å leve i fred, ha like muligheter og respekt for ulikheter som kommer med å være et menneske. Men så er det makta, politikk, polarisering og profitt som rår. Det går ut over sivilbefolkningen, som egentlig bare ønsker å komme seg gjennom dagen og livet. Jeg er ingen statsviter eller politisk kommentator. Jeg har ikke all kunnskap om Midtøsten-konflikten. Men jeg har vært barnet som satt skremt på bønneteppet og ba til Allah om å hjelpe oss, siden ingen andre ville hjelpe.

Vi kom oss heldigvis ut, mange klarte ikke det. I Midtøsten sitter folk og venter på å bli drept. De kommer seg ikke vekk. Alle ser, alle hører, mange har meninger, men for mennesker som sitter innesperret, hjelper dette lite. Det gjør meg vondt i hjertet at også dette bare blir en tekst om hvor forferdelig det er å se på, og at vi for pokker må da kunne gjøre noe.

Interessert i debatt? Les flere innlegg her!

Skrive for Midtnorsk debatt? Les mer her!

Bli med i Midtnorsk debatt sin Facebook-gruppe!

Vil du svare på denne kommentaren? Send debattinnlegg til debatt@adresseavisen.no