Oslo 20200513. Ap leder Jonas Gahr Støre og SV-leder Audun Lysbakken under den muntlige spørretimen på Stortinget. Foto: Vidar Ruud / NTB  Foto: Vidar Ruud

Abortdebatten er vanskelig. Det må den være

Det er lettere å si at kvinnens rett til selvbestemmelse må ligge til grunn, enn å snakke om hvorfor den retten også må stoppe et sted.

Før kunne du si at du var for selvbestemt abort uten å risikere oppfølgingsspørsmål. Stort sett betydde det at du var for dagens abortlov, altså fri abort fram til uke 12. Nå er det ikke like enkelt. For mener du fri abort fram til uke 12, 18 eller 22? Kvinnen skal få rådgivning, sier du, men skal den være frivillig eller obligatorisk?

SVs landsmøte brukte helga på å lande på at de vil ha fri abort fram til grensa for levedyktighet, som i dag er uke 22. Venstre vedtok selvbestemt abort fram til uke 18, det samme som Ap vedtok sist helg. Også MDG og Rødt vil utvide abortgrensa. Om Sp lander på det samme, er det stortingsflertall for å endre loven.

Det ligger ikke noe folkekrav om lettere adgang til senaborter bak landsmøtevedtakene. Alle, fra Rødt til KrF, er enige om at jo færre senaborter, jo bedre. Men da abortloven ble avgjørende for KrFs politiske retningsvalg høsten 2018, fulgte en opphetet debatt som avdekket svakheter ved dagens system. Nå bestemmer kvinnen selv fram til uke 12, men vil hun avbryte svangerskapet etter det må hun møte i ei nemnd med to leger. De skal legge vesentlig vekt på kvinnens ønske, men hun må sitte på gangen når de tar det det siste ordet.

90 prosent får søknaden innvilget, men mange kvinner har stått fram og fortalt om vonde opplevelser i nemndene. Samtidig viser tall fra Sverige, som har fri abort til uke 18, at det ikke har ført til flere senaborter. Tvert imot, rundt 85 prosent av abortene blir utført før uke ni. Dermed vokste kravet om å fjerne nemndene fram.

Det er lett å enes om prinsippet om selvbestemmelse, men vanskeligere å slå fast når valget ikke lenger skal være kvinnens alene. Samtidig er jo alle enige om at ett sted må grensa gå. Svært få vil synes det er greit å avbryte et friskt svangerskap i uke 27, for eksempel, uansett hvor vanskelig livssituasjon kvinnen måtte være i.

I dagens lovverk går det en absolutt grense for abort «når det er grunn til å anta at fosteret er levedyktig». På 1970-tallet betydde det uke 23-28. Medisinske fremskritt har flyttet grensa nedover. Nå er den på uke 22, altså 21 uker og 6 dager. Da det ble tydeliggjort i forskrift i 2014, var mange fagfolk skeptiske. De ville ha rom for skjønn, for det er umulig å sette to streker under svaret når spørsmålet er om fosteret kan overleve etter intensivbehandling, eller ikke. Andre mente grensa var for høy, og viste til at det ofte er usikkerhet knyttet til termin, altså hvor gammelt fosteret virkelig er. Feilmarginen kan være på én til to uker. Dermed kan en abort i 18. uke være svært nær lovens grense for levedyktighet. I Norge tilbys aktiv, livreddende behandling vanligvis fra uke 23.

Tilhengerne av fri abort fram til uke 22 legger vekt på at ingen kvinner velger senabort med lett hjerte. De vil sikre dem det gjelder god informasjon og veiledning, men mener avgjørelsen ikke kan tas av andre enn kvinnen. Samtidig utfordres prinsippet i abortloven om at fosterets rettsvern øker med svangerskapets lengde. I dag kommer det til uttrykk ved at grensa for selvbestemmelse går ved uke 12. Ei ny grense settes i uke 18. Etter det kan ikke svangerskap avbrytes «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Den siste går ved levedyktighet. Etter uke 22 kan abort kun skje ved overhengende fare for liv eller helse.

Erfaringene fra Sverige tyder på at en mer liberal lov ikke nødvendigvis fører til en mer liberal praksis. Av de rundt 11 000 abortene i Norge i fjor, ble de aller fleste utført før uke åtte. Av 508 senaborter, ble 146 utført etter uke 18. Det er altså snakk om små tall, men debatten om selvbestemt senabort reiser likevel store, prinsipielle spørsmål.

I et høringssvar om når et foster skulle anses som levedyktig, skrev Sykepleierforbundet at det er «et etisk dilemma med abortgrenser som så og si går hånd i hånd med det vi definerer som levedyktige fostre».

Abortloven balanserer to hensyn: Kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og fosterets rett til liv. Under vårens landsmøter har det første hensynet stått i sentrum. Om loven skal endres, fortjener det andre hensynet en større plass i debatten. Det må være rom for å snakke om fosterets rettsvern uten å bli sett på som en mørkemann.