Regler, regler, jeg er så lei av regler

Dattera mi har lært meg en ny koronaregel.

Da vi reiste til Syden som 18-åringer fikk vi ørtogførti formaninger om å ikke drikke for mye alkohol, ikke bade i alkoholpåvirket tilstand, ikke glemme solfaktor 30, ikke kjøre moped, ikke rote oss bort i utlendinger med skumle hensikter. Disse reglene kom etter et ungdomsliv og langt skoleløp med regler, påbud og formaninger.

Alle sydenreglene ble brutt selvsagt. Vi ble solbrente, drakk tequila før nattbad, tryna på moped og rotet oss bort i engelskmenn med skumle hensikter. Men det gikk bra. Vi overlevde tross omfattende brudd på regelverket.

Som voksen blir det færre regler, ja nesten regelfritt. Det er digg. Du kan dra til Syden og være bajas.

Men nå har sannelig regelsyken tatt rennafart inn i voksenlivet mitt. Koronaregler angriper fra alle kanter:

Hold avstand! Hold minst én meters avstand. Nei, hold minst to meters avstand! Ikke vær mer enn ti sammen. Nei, forresten, ikke mer enn fem sammen. Ikke ha noen på besøk i det hele tatt! Ikke kom på jobb. Bruk munnbind. I butikk, i barnehage, i drosje, på vei til toalettet på restaurant. Bind, bind, bind!

Nå fikk jeg SMS fra hyttekommunen min også. Nå er det munnbindpåbud over hele fjøla der også i vinterferien.

Jo da, koronareglene er viktige og de har ingen funksjon hvis de ikke respekteres. De er avgjørende for at ikke alt skal kollapse. Og selvsagt er det milliarder av mennesker som har det tusen ganger verre enn meg. Men selv om de er viktige og andre har det verre, må det være lov å være lei av regler og mas.

Her forleden fikk jeg dessuten presentert enda en ny regel av dattera mi på fem år.

- Ikke slikk på vinduet, mamma!

- Hvorfor ikke?

- To gutter slikka på vinduet i barnehagen. De slikka rett på koronaen!

Midtnorsk debatt: La oss kalle det idiotjournalistikk

Midtnorsk debatt: Det som gikk galt med KIT, er det samme som gikk galt i Oslo, Bergen og etter hvert Tromsø