barsel st Olav fødestue  Foto: Kjell A. Olsen

Et hjertesukk fra en blivende pappa 

Jeg og kjæresten min venter barn. Det er skikkelig stas. Men rollen som vordende far har ikke vært helt som forventet.

Jeg kjører til sykehuset. I passasjersetet sitter min bedre halvdel. Vi skal på ultralyd, og er naturligvis spente. Jeg svinger inn til St. Olavs hospital. Parkerer bilen. Og så er jobben min unnagjort.

Mens fruen vagger stilsikkert mot sykehusinngangen, sitter jeg etterlatt i bilen på parkeringsplassen. Som en gammel labrador.

Et innkommende FaceTime-anrop lyser opp på telefonen og forteller meg at ultralyden er igang. Og jo da, FaceTime er langt bedre enn ingenting. Noe av magien må likevel sies å forsvinne. Livets mirakel er ikke like slagkraftig når det oppleves gjennom den frynsete oppløsningen på telefonen min.

Å være vordende far i 2021 oppleves som et blaff fra en fjern og svunnen tid. Kanskje var det sånn min bestefar hadde det. Jeg føler meg ikke som stort mer en slags glorifisert privatsjåfør.

Midtnorsk debatt: Sykehusstriden som nekter å dø

De generelle prinsippene bak regjeringens pandemi-strategi er gode. Grunnideen om å justere og omstille seg fortløpende, ut ifra et smittebilde som stadig endrer seg, virker som den mest fornuftige veien å gå. Men det er lett å være enig i ting, såfremt de ikke angår en selv. For å si at denne strategien har gjort graviditet lettere å forholde seg til, ville vært å lyve.

Å skulle få sitt første barn er skummelt nok i seg selv. Det skorter ikke på de klassiske førstegangspappa-nervene. Jeg er blant annet bekymret for selve fødselen. Noe uforutsett kan jo skje. Ca. 70 prosent av fødsler i Norge, foregår helt uten komplikasjoner, ifølge Helsedirektoratet. Jeg er med andre ord 30 prosent bekymret.

Men like stor som frykten for at noe uforutsett skal skje, er frykten for å ikke kunne være der dersom det skjer. En bekymring min samboer deler. For nå er vi i en situasjon hvor dette ikke er gitt. Hvert enkelt sykehus har sine egne smittevernregler, og reglene kan forandre seg på kort varsel.

Forskjellene i måten hvert sykehus har taklet dette på, har satt i gang det som omtales som et «fødeopprør». Med emneknaggen #jegføderikkealene i spissen, kjemper gravide over hele landet en kamp for at far eller medmor skal få være med under og etter fødselen. Ifølge Kari Aarø, lederen for Den norske jordmorforening, er det ingen som må føde alene i dag. Fedre og medmødre får være med på den «aktive fødselen». Enkelte steder må partneren likevel måtte belage seg på å forlate åstedet etter noen timer.

Midtnorsk debatt: Kampen for de «ukule» kvinnesykdommene

Studier viser at fødselsdepresjon blir stadig mer utbredt. Ifølge NRK steg i tillegg antallet fødselsdepresjoner med 75 prosent i pandemiens to første måneder. Med denne kunnskapen i bakhodet, er det ingen forlokkende tanke å skulle forlate en sliten og nybakt mor, for å dra hjem og tvinne tomler.

Jeg og samboeren min er imidlertid heldige. Vi bor ti minutter unna St. Olavs hospital – et sykehus hvor fødeavdelingen har et svært godt rykte, og som later til å gjøre alt i sin makt for at partneren skal få være så mye tilstede som mulig. Venner og kjente som har født på St. Olav under pandemien, har utelukkende lovord å komme med om fødeavdelingen. Vi føler at vi er i trygge hender. Etter forholdene.

Men i bakhodet ligger jo vissheten om at situasjonen kan forandre seg, også her. Om smittetrykket skulle øke, eller om en ny og eksotisk mutant skulle melde sin ankomst, må jordmødre og gynekologer beskyttes. Vi har ikke råd til å sette dem i karantene.

Midtnorsk debatt: Kan du inkludere én til i flokken?

Jordmorforbundet, Norsk sykepleierforbund og Landsgruppa for helsesykepleiere ber regjeringen se til Danmark. Ap gjør likedan. Bruk av hurtigtester kan åpne opp for at friske partnere får bli med på hele barseloppholdet. Mange etterlyser også tydeligere sammenheng mellom strengheten av smittevernreglene og smittetrykket i området sykehuset tilhører. Er smittenivået grønt, bør det være større rom for å slippe inn en symptomfri partner.

Nå er jeg en smule inhabil, men jeg tror ikke vi bør underslå verdien av en vordende far. For utenforstående vil det kanskje ikke se ut som jeg oser av stoisk trygghet og maskulin urkraft der jeg står, likblek og vettskremt på fødestua. Men for kjæresten min, vil saken være en annen. Hun vil ha tryggheten i å vite at jeg er der – likblek eller ei. Ikke bare under, men også etter fødselen. Og dette er strengt tatt jobben min nå – å få henne og den lille gutten vår til å føle seg trygge. Jeg er nemlig mer enn en sjåfør. Jeg er «Pappa».