Adresseavisens sosiale medier-ansvarlig har testet ut appen Clubhouse. Her er hennes erfaringer.   Foto: Eirin Larsen

Ti dager i Clubhouse-tåka

Hva er greia med Clubhouse? De siste dagene har Adresseavisens sosiale medier-ansvarlig brukt mer tid enn planlagt på appen «alle» snakker om.

What happens on Clubhouse, stays on Clubhouse? Her er min dagbok fra dagene i februar da appen, som er en blanding av radio og telefon, tok noen av oss med storm.

1. februar

«Hey Eirin – I have an invite to Clubhouse and want you to join. :) I added you using +47XXXXXXXX, so make sure to use that number when you register. Here is the link!»

En åpenbart autogenerert melding tikker inn fra en gammel kollega. Mobilen ligger på stuebordet ved siden av tastaturet på hjemmekontoret.

Javel.

2. februar

Dagen er i gang. NRK Nyhetsmorgen akkompagnerer den første kaffekoppen. Rapperen Hkeem sier til NRK at appen Clubhouse det er den beste måten å nå ut til mennesker akkurat nå.

Jeg blar fram gårsdagens melding på mobilen. «Here is the link!» Jeg klikker meg inn. Kan man være sosiale medier-ansvarlig i Adresseavisen dersom man ikke tester nye kanaler?

Welcome to Clubhouse.

Jeg gjør samme tabben som de fleste andre. Jeg gir appen tilgang til kontaktlista mi, og får beskjed om at telefonnummeret til legevakten har «34 friends on Clubhouse».

Appen anbefaler meg å følge en skokk med tilsynelatende rike og vellykkede amerikanere. Jeg klikker meg inn i et såkalt rom, der en mann og en kvinne inviterer medborgere opp på scenen for å gi dem råd om veien videre. Jeg hører en mann fra New York klage over at han ble mekaniker, ikke kunstner, og ei dame med sørstatsaksent fortelle at hun krangler med naboen. Jeg bringes tilbake til tenårene med hverdagsdrama fra Ricki Lake og Dr. Phil på TV. Alle som kommer opp på Clubhouse-scenen får høre at de er spesielle og elsket. Jeg tar den overstrømmende kjærligheten i monitor med en klype salt.

3. februar

Det dukker opp flere kjente navn og fjes. Det er fortsatt litt stas når det dukker opp nordmenn.

Jeg melder meg inn i den første og foreløpig eneste norske Clubhouse-gruppen «Markedsføring Norge». Ikke uventet snakker de om markedsføring.

Det er også kampdag. Liverpool – Brighton. Det må da være noen Liverpool-grupper her. Lykkelig uvitende finner jeg Clubhouse-klubben «Premier league banter FC og tre ball-emojier». To timer før kamp kommer varselet om at praten er i gang. Etter et kvarter har rommet rundt 300 deltagere. 40 av dem er på scenen, som betyr at de kan ta ordet. Alle snakker i munnen på hverandre. En stakkars Brighton-supporter blir stilt til veggs etter en litt uheldig uttalelse. Den som ler sist, ler best.

4. februar

Jeg oppdager at Clubhouse egner seg fint på tur. På vei på Tillerrunden i tosifra minusgrader dukker det opp et praterom som heter «Black Trump voters ask tough questions». Ærlige amerikanere med fornavn og små sirkelformede profilbilder snakker om hverdagslivet, jobbene sine, hva som skjedde da far mistet jobben og de måtte flytte og bytte skole. Og hvorfor de stemte. Noen av dem sier at de angrer. Andre mener Hillary hadde splittet landet mer.

Jeg lytter. Jeg plukker ikke ut øreproppene når jeg når dørstokken hjemme, men fortsetter å lytte. Det lineære inkluderende formatet skaper spenning og uforutsigbarhet. Hverken moderator eller lytter vet hva neste taler har å melde.

5. februar

Jeg blar. Jeg lytter. Bruker hvert fall tre-fire timer alene i sofaen uten TV-en på. Jeg er usikker på om det noen gang har skjedd før.

Jeg finner ut at partyhatten som profilbildet mitt er pyntet med betyr at jeg er ny på Clubhouse, og at den forsvinner etter ei uke.

6. februar

Jeg fikk den siste billetten til «Leksikon om lys og mørke» på Trøndelag teater. Et stykke det er umulig å se uten å debriefe, altså fortelle og prate om hva man har sett og følt.

Jeg er frynsete bak munnbindet når jeg går ut av salen, og går i retning bussen.

Ute på gata forteller Clubhouse meg at en gruppe tidligere kolleger og bekjente prater sammen. Vil jeg bli med? Sprekkferdig av følelser er jeg ikke vond å be. Mine digitale samtalepartnere bor i Oslo og blir sjokkerte over at jeg har vært på teater.

Enda mer sjokkert hadde de blitt om jeg etter tre år hadde ringt dem for å snakke om et teaterstykke. Lista er senket.

Denne kvelden ser jeg også et rom som heter «Morrdorr». Jeg er ikke så fan av Ringenes Herre tenker jeg, og scroller videre.

7. februar

Det dukker opp flere norske praterom. De snakker om aksjer, markedsføring og yoga. De kjennetegnes av at de fleste av dem snakker på østlandsk, for ikke å si oslosk, iblandet mer engelsk enn jeg er vant med.

Gleden er derfor stor når praterommet «Hei Stavanger» åpenbarer seg. Dialekten blir breiere i løpet av sekundet fra varselet kommer til fingeren treffer knappen. De fleste i rommet hadde fått et nikk eller et «hei» på gata. I dette rommet flyter praten naturlig.

8. februar

Med gårsdagen friskt i minne oppretter jeg praterommet «Hei Stavanger – del 2». Noen nye og mange av de samme strømmer til. Det er like hyggelig.

Kontrasten mellom de svære fellesrommene, der man blir flue på vegger fylt av nye impulser, og ungdomsskolereunion-praten, er enorm.

Jeg er innom noen svære amerikanske rom også. Der har nå folk begynt å reklamere med at de kan leies inn som profesjonell moderator, og de avslutter med «This is Jane, and I'm done speaking» for å legge til rette for svaksynte.

9. februar

NRK skriver at «Morrdorr»-gruppa var et musikkverksted for verdens første låt på Clubhouse. Ja, en kan ikke få med seg alt.

For Adresseavisen, med Trøndelags befolkning som abonnenter og målgruppe, er det vanskelig å bruke noe særlig ressurser på innhold til en app som kun inviterte iphone-brukere har tilgang til.

For bransjenettstedet Medier24 som sikter mot landets journalister, er situasjonen en annen. De arrangerer en debatt om mangfold i media, om kjønn og flerkulturell kompetanse, og jeg blir invitert med i panelet.

Nykommer-partyhatten min forsvinner.

10. februar

Nok en gang på tur rundt Tiller med Clubhouse på øret. Praterommet heter «Har det blitt for enkelt å bruke nettbank?» Flere unge (yngre enn meg) menn og damer prater om teknologi, kode og algoritmer. Mitt eget fagfelt, men sett med andre øyne.

De snakker om sannheten og redaktørrollen. Jeg rekker opp hånda og de inviterer meg opp på scenen. Jeg spør hva de tenker om medienes rolle på sosiale medier, der algoritmer og ikke redaktører styrer. Vi snakker om journalistikk, hvem journalister er og hva vi gjør.

Jeg kan vanskelig se for meg å ha møtt dem til denne samtalen en annen onsdag ettermiddag på annet vis.

11. februar

Litt preget av å ha gått glipp av musikkverkstedet «Morrdorr» blir jeg med på «All things live» sin lyttefest. Konseptet er enkelt. Nye og ukjente artister sender inn en demo som de presenterer og som spilles av i gruppa.

Jeg hører en ung artist fra Inderøy presentere sin nye singel dagen før lansering.

Jeg tenker tilbake og konstaterer at jeg har pratet med flere titalls flere denne uken enn forrige, som aleneboende tilflytter på hjemmekontor.

12. februar

Jeg tar med meg Spotify på tur ut før sola går ned. Det er lenge siden. Og det er godt.

Jeg ble nok, som mange, ganske hekta.

13. februar

«Du, hva tenker du om å skrive en kommentar om appen? Du har jo hengt mye der nå. Inntrykk?»

Det er mange grunner til å være forsiktig med hva man deler med Clubhouse. Noen mener Clubhouse fremmer demokratiet og den åpne samtalen, mens andre spår flere ekkokamre. Kommer appen til å overleve når pandemien slipper oss ut av isolert ensomhet? Kommer den til å endre karakter når også android-brukere slipper inn? Kanskje endrer deg seg like mye som Facebook har gjort.

Fullstendige svar er det fortsatt lenge til vi får.

Onde tunger sier Clubhouse er en gudegave til selvopptatte folk som elsker å høre sin egen stemme, men ikke vil innrømme det. Jeg fnyser litt av den påstanden, mens jeg skriver en kommentar med utgangspunkt i meg selv og min egen dagbok.