Når man diskuterer ulikheter mellom kjønnene, koker det ofte ned til dette: Menn har makt, ledende stillinger i næringslivet, gutteklubben Grei ruler og så videre. Men er dette det viktigste? spør Ørjan Greiff Johnsen.  Foto: Shutterstock

Hvit mann, bikket 50

Kvinnekampen er og har vært viktig, men ensidig fokus på å løfte frem kvinner, skaper dårlige følelser hos mange menn. Det er lett å forstå.

Under studietiden var det en venn av meg som sa at hver kveld burde jeg folde hendene og takke Gud for at jeg var hvit, født og oppvokst i Norge. Kanskje burde jeg takket for at jeg var mann i tillegg. Verden styres av noen hvite menn som pusher 50, synger Karpe Diem. Et utsagn som ikke er uten sannhet. Selv har jeg bikket femti. For litt siden startet jeg en debatt i Adressa, der jeg stilte spørsmål ved om kvinnene ikke burde rette blikket litt mer mot eget kjønn hva feminisme og kvinnekamp angikk. Jeg hevdet blant annet at kvinnelige influensere hadde mye av ansvaret for det kroppspresset unge jenter føler. Dette fikk flere til å reagere, feminisme var noe de ville ha for seg selv, og jeg fikk passet mitt påskrevet. Fortjent nok, vil sikkert mange mene.

LES OGSÅ: Kvinne er kvinne verst

Vi lever i en kompleks verden, der kjønnsrollene har endret seg. Det er ikke så greit å vite hvem som skal lage middag, henge opp klesvasken eller beise garasjen. Det er jo egentlig en fin ting, og min generasjon menn har fått langt mer tid med våre barn enn fedre før oss. Den mer prosaiske siden av det er at vi også har fått langt flere timer foran vaskemaskinen. Fatter'n brukte ikke mange timene foran den på 70-tallet. Men han har kommet seg. Det skal han ha.

Men man har jo innimellom tenkt at det sikkert ikke var så verst å være 30-tallsmann. Dra på kontoret, komme hjem, henge opp hatten, slippe å snakke om følelser, tøflene er satt fram, middagen serveres før en velfortjent cowboystrekk ventet. En hel dag på kontoret krever jo sin mann. Det er jo ikke det at man vil ha et slikt liv, men rollene var klart fordelt. Man visste hvem som gjorde hva, og ingen hadde særlige forventninger til annet, i og med at knapt noen kvinner var yrkesaktive. Men det meste er bedre nå enn før, også likestilling og arbeidsdeling mellom menn og kvinner. Man får levd ut en hel del, både på jobb og hjemme, selv om både menn og kvinner løper rundt mer forvirret enn Basil i «Hotell i særklasse.»

LES OGSÅ: Tidenes Mansplaining

Men når man diskuterer ulikheter mellom kjønnene, koker det ofte ned til dette: Menn har makt, ledende stillinger i næringslivet, gutteklubben Grei ruler og så videre. Men er dette det viktigste? Det finnes ikke så veldig mange topplederjobber, det er altså bare noen få menn som er der. De fleste menn har helt vanlige jobber - akkurat som kvinner. Og hva er makt? Mange kvinner jobber i offentlig sektor, og har ledende stillinger innenfor undervisnings-, helse- og omsorgssektoren. De besitter en ikke ubetydelig makt til å forme politikk som kan være med på å forme unge mennesker og kommende generasjoner. Når man snakker om makt, virker det som om det eneste viktige å diskutere er makten som utøves rundt styrebord i næringslivet.

LES OGSÅ: Når han hevder at kvinne er kvinne verst, bommer han stygt

Det snakkes altså mye om at menn topper lønnsstatistikkene, men ikke så mye om at de også topper mindre hyggelige statistikker. Eksempler på dette er hvordan menn dominerer i yrker med stor helserisiko, at det er flest menn i norske fengsler, at flere menn enn kvinner opplever ufrivillig barnløshet - og ikke minst at gutter ofte er taperne i skolen. Kvinnekampen er og har vært viktig, men dette noe ensidige fokuset på at kvinner skal løftes fram, har skapt en følelse av urettferdighet hos mange menn. Slitne menn. Gretne menn. Incel-menn. Stein Torleif Bjella-menn: «Og du har skuffa meg/No har e sorg i mitt sinn/Pressa meg fram te mi inste grind/Summe går på ryggen/Summe går på vatn/Eg sakna mamma/Og den gamle katten.» Den franske misantropen Michel Houellebecq skildrer i romanen «Utvidelse av kampsonen» en ensom mann som reflekterer over at kjønnsmarkedet er styrt av markedsliberalistiske lover, og at det er alfahannene og kvinnene som sitter med makten.

Det er interessant å se på hvordan det offentlige bildet av mannlig og kvinnelig seksualitet har utviklet seg. Det er en scene jeg husker fra spenningsserien «The Fall» hvor Jamie Dornan spilte en massemorder, og Gillian Anderson politibetjent som jaktet på ham. I den aktuelle scenen hadde han tatt seg inn hos en ung, kvinnelig advokat, gjennomsøkt undertøyet hennes og lagt det på senga. Hun kom hjem, ringte politiet som kom og undersøkte. I en av nattbordskuffene fant de en vibrator. Hun smilte noe beskjemmet, men dette var ingen ynkelig scene. Vibratoren framstod heller som et symbol på en selvstendig karrierekvinne, trygg på seg selv og sin egen seksualitet. Prøv å tenke motsatt. En scene hvor noen finner sexdukke hos en karrieremann? Utenkelig. Menn med seksuelle hjelpemidler framstår som ensomme, ynkelige menn som har tapt kampen mot alfahannene. Alternativt en psykopat som Patrick Bateman i «American Psycho.»

Hvordan det er å være mann og ha bikket 50? Joda, det føles helt fint. Så lurer jeg jo av og til litt på hva det vil si å være mann. Må man være som Lothepus, sitte i en campingvogn og drikke øl før man går ut og sprenger noe i lufta? Neppe. Selv om det unektelig høres litt morsomt ut. Videre reflekterer jeg litt over hvordan det står til med den oppvoksende generasjonen av unge menn. Menn som er mer hårløse enn Michelangelos David-statue. Menn som går med hvite ankelsokker. Også om vinteren. Menn som går med jeans så trange at det hadde gitt de vokalistjobb i 70-tallsbandet Sweet. Selv om de ikke kan synge. Her kan vi føle oss som Tollak i Tore Renbergs eminente roman «Tollak til Ingeborg:» «Eg høyrer fortida til. Den tida vi lever i no, ho er ikkje mi. Det var ikkje her eg blei fødd. Det var ikkje her eg ble skapt. Det var ikkje dette eg lærte.»

Det er en tid for alt. Også for oss. Vi får forsøke å henge med og innordne oss, som best vi kan. Men hvite ankelsokker får du ikke se oss i.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook!