Foto: Mike Hewitt / AP

Et kjærlighetsbrev til direktesendt sport

Det er dumt tribunene rundt omkring står tomme for tiden, for verdens idrettsutøvere har virkelig gjort seg fortjent til applaus. De har vært reddende engler for min, og sikkert mange andres mentale helse de siste ni månedene.

11. mars i fjor, spilte Liverpool mot Atletico Madrid i Champions League. Det var et snodig syn, selv da. Vi var i pandemiens spede begynnelse, og vi var ikke enda blitt så terpet i smittevern som vi er blitt i dag. Det var likevel noe med synet av 52 000 tett sammenpakkede tilskuere på Anfield som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på mange av oss. Omtrent 3000 av tilskuerne var i tillegg tilreisende fra Spania, et land som var særlig hardt rammet av covidsmitte på dette tidspunktet. I etterkant kom det fram at kampen førte til opptil 41 koronarelaterte dødsfall.

Dette var den siste «vanlige» fotballkampen mange av oss så, før pandemien satte verden i dvalemodus. For som med resten av samfunnet, stengte både fotballen og nærmest all annen sport ned all aktivitet i de fleste land.

Midtnorsk debatt: Solskjær og verdien av tålmodighet

Det er litt flaut å innrømme det, men det var først da den fulle tyngden av pandemien sank inn hos meg. Først da, forstod hjernen min det munnen min allerede hadde sagt i noen uker: Disse «koronagreiene» kommer nok til å vare en stund. For når selv fotballen stenger ned, da det være krise.

Øyeblikket engelsk fotball kom tilbake igjen, står for meg igjen som en av de beste opplevelsene i 2020. Takket være fotballen ble ikke krisetiden fullt så krise.

Flere amerikanske studier har vist at å være supporter av et lag, kan ha flere positive effekter på din mentale helse. Supportere har ofte bedre selvtillit, føler seg mindre ensomme og er lykkeligere på generell basis. Dette med «lykke», kan riktignok diskuteres. Se et par episoder av den svært deprimerende serien om fotballklubben Sunderland på Netflix, og du vil innse at det ikke alltid er like rosenrødt å være fotballsupporter.

Men selv Sunderland-supportere er tjent med å være supportere, om vi skal tro forskningen. Det er fint å tenke på at fellesskapet man er en del av, har en helsebringende effekt.

Midtnorsk debatt: Det er fortsatt synd på oss introverte

I tillegg så bekjemper jo sport kjedsomhet. For oss som har vært heldige og sluppet unna sykdom og sorg under pandemien, har kjedsomheten vært blant hovedfiendene. Selv har jeg vært gjennom flere runder med isolasjon og lengre perioder med koronadrevet arbeidsledighet. Direktesendt fotball har vært mitt aller fremste våpen i kampen mot kjedsomheten.

Et skår i gleden er at Premier League ble mye dyrere for nordmenn å følge med på, da vi trengte det som mest. Det føltes på mange måter umusikalsk av TV2 å skru opp prisen på det allerede stivprisede fotballtilbudet sitt i fjor høst. TV2 er naturligvis bare et lite tannhjul i et stort, pengegrisk fotball-maskineri, men det svir for mange når Canal Digital justerer opp prisen på Premier League-pakken sin fra 499 til 699 kr i måneden. Mange valgte forståelig nok å avslutte abonnementene sine.

Selv fortsatte jeg å betale, dog med større bitterhet enn før. Jeg gikk sågar til innkjøp av Viaplay, i et særlig desperat øyeblikk. Nå om dagen gjør det nesten fysisk vondt når regninga kommer. Men jeg klarer ikke annet enn å se på det som en investering i min egen mentale helse. Fotball har for meg vært en nødvendig form for eskapisme under pandemien, og en vitamininnsprøyting av følelser i en hverdag preget av apati.

Midtnorsk debatt: Amazons digitale dådyrøyne

Avslutningsvis vil jeg gjøre noe jeg svært sjelden gjør: Trekke frem et Bjørn Eidsvåg-sitat fra 2011.

I kjølvannet av Utøya-terroren, valgte mange artister og festivaler å avlyse konsertene sine i respekt for ofrene og for sorgen hele nasjonen opplevde. Bjørn Eidsvåg var blant dem som mente at dette var feil innstilling. Han skrev på Twitter: «Det er nå vi skal vise hva sangene er gode for. Spill kolleger, spill.»

Dette er riktignok lett å si for en mann som har gjort karriere på å skrive sanger som «Eg ser». Jeg syntes likevel at Eidsvåg var inne på noe. Musikk kan ha visse terapeutiske kvaliteter som ikke bør undervurderes. En konsert var kanskje akkurat det mange hadde hatt bruk for, akkurat da. Om ikke annet for å være sammen i sorgen.

Uten sammenligning for øvrig, minnes jeg dette sitatet når jeg tenker på sportens rolle under pandemien. Sport har hatt en åpenbar terapeutisk effekt på mange av oss, og gitt oss en sårt tiltrengt følelse av felleskap i hverdagen. Det har vært viktig, rett og slett.

Det er nå idretten viser hva den er god for. Spill utøver, spill.