Engasjementet rundt hyttebygginga ved Skjellbreia sier noe om at mange misliker endringer i marka «vår».  Foto: Richard Sagen

Hver bit er eksklusiv. Ikke rart jeg satte sportsdrikken i halsen

Hyttebygging på Skjellbreia er en påminnelse om at Bymarka må tas ekstra godt vare på. Kanskje bør vi gjøre slik de har gjort i Oslo.

Bymarka skal være for alle. For den ortodokse markatraveren som lengter etter kaffesup på Grønlia. For Strava-jegeren på fulldemper som kvester granskog og pensjonister på sin vei ned fra Geitfjellet. Det skal til og med være rom for tullballen som kjører ei økt på skøyteski fra Henriksåsen til Elgsethytta på en strålende utfartssøndag når løypa er tapetsert med barnefamilier som risikerer å få aorta penetrert av en Swix karbonstav (testet i vindtunnel).

Parkeringskaos på Henriksåsen er et signal om at fartsfylt skøyteøkt opp til Elgsethytta kan by på trafikale problemer.   Foto: Glen Musk

Bymarka er også blitt mer populær. Bruken av bestemte områder og stier, blant annet stien opp til Storheia, har eksplodert ifølge enhet for idrett og friluftsliv i kommunen. Under koronaen har sannsynligvis enda flere oppdaget at skogstur gir psykisk og fysisk velvære. I marka blir vi kanskje mer som Thomas Glahn i Knut Hamsuns «Pan». Han er mer seg selv, det «opprinnelige mennesket», i naturen enn i sivilisasjonen. Til og med kjærlighetsforholdet til Edvarda fungerer bedre i ville skogen enn nede i bygda. En tur er dessuten gratis. Så lenge du ikke feilparkerer og sivilisasjonens lange arm krever at du betaler 900 kroner i bot.

Slitasje: Turen opp til Storheia i Bymarka er populær.   Foto: Adresseavisen

Midtnorsk debatt: Feil at folk på søndagstur må betale for dårlig organisering av trafikken i Bymarka

Populariteten gir en pekepinn om at kortreiste turmuligheter er viktige for oss. Derfor må vi ta godt vare på dette umistelige friluftsområdet. Våre tippoldebarn skal slippe å bla i bilder fra «gamle dager» og gispe over at marka var så stor og uberørt. Men egentlig er Bymarka forholdsvis liten, bare 86 kvadratkilometer. Det er ikke uendelig mye å ta av.

Midtnorsk debatt: Slik jobber vi med Trondheims mest populære stier

Hver bit er eksklusiv. Og det var nok derfor jeg nærmest satte XL1-en i halsen da jeg la merke til ny vei og storstilt hyttebygging på min runde rundt vannet Skjellbreia. I ettertid er hytta blitt omtalt i Adressa og er blitt en snakkis. Tidligere sto det ei 100 år gammel hytte på tomta hvor eksteriøret har antikvarisk verdi. Eierne fikk tillatelse til å pusse opp utvendig. I stedet har de revet hytta fordi den var gjennområtten. De var i ferd med å bygge ny da kommunen stoppet det de mener er ulovlig bygging. Eierne på sin side hevder at de i all hovedsak har fulgt rammetillatelsen og at byggestansen beror på en misforståelse.

Hytta og tomta ved Skjellbreia i Bymarka er i privat eie.  Foto: Richard Sagen

Midtnorsk debatt: Bygging av moderne hytte midt i Bymarka

Hvem som eventuelt har gjort en feil, er ikke mitt poeng. Derimot sier engasjementet rundt hyttebygginga noe om at folk liker dårlig at noen «tar seg til rette». Særlig misliker vi at det skjer i «vår» lekegrind - selv om både hytta og tomta er i privat eie. Hytteeierne kjøpte den ett mål store tomta av kommunen til 150 000 kroner i fjor. Selv om det ligger flere private hytter ved Skjellbreia, er det kanskje vanskelig å svelge at privatpersoner muligens får ei topp moderne hytte med uthus og naust i en så vakker og populær del av marka?

Engasjementet hos menigmann er ikke alltid like brennende når det skjer andre endringer. Det handler vel om at ikke alle inngrep er like merkbare. Vi gir dessuten tillatelse til at en bit her og der blir spist opp. Et eksempel er barnehagen på Ferista som ble etablert i 2005. Den skulle være midlertidig, lovte politikerne, som ivret etter å innfri løftet om full barnehagedekning. Barnehagen står der fortsatt. Et annet eksempel er Lian der hytter gjennom mange tiår er benyttet som helårsbolig. Fordi kommunen har vært så avsindig treg med å regulere bebyggelsen som ligger innenfor markagrensa, har flere hytter blitt omregulert til helårsbolig. Seinest i sommer vedtok et flertall i bygningsrådet at det kan vurderes om 34 eiendommer kan reguleres til hus eller hytte. Det er forståelig at det ender slik etter årevis med reguleringskaos. Enden på soga er likevel at en bit av Bymarka er blitt et boligområde.

Bit for bit: Hvis vi ikke passer på, vil Bymarka skrumpe inn i det lange løp.   Foto: Tegning: Karl Gundersen

Ulike interessegrupper, foreninger og lag legger også press på Bymarka. Nytt alpinanlegg på Gråkallen vil nok bli populært. Ved Ferista er det anlagt rulleskiløype og sykkelglade barn og unge valfarter til det nye terrengsykkelanlegget i Nilsbyen. Tilrettelegginga er bra. Marka skal brukes og være attraktiv for alle, ikke bare for værbitte biologer med fjorårets universalklister under Skilom-skia. Men det går en grense. Forslaget om å bygge gondolbane fra Ilsvika til Våttakammen? Glem det!

Vi må diskutere og være oppmerksomme på små, «usynlige» inngrep og dispensasjoner fra reguleringsplanen. Derfor er det gode nyheter hver gang folk reagerer på at friluftsområder har endret karakter. Mange turgåere fortvilte da de oppdaget at det skal asfalteres tre kilometer med rulleskiløype i Strindamarka.

Å lage lover for alt mulig er uheldig. Likevel mener jeg at Trondheim trenger en egen lov for marka, et sterkere vern, slik de har i Oslo. I 2018 foreslo Venstre, SV og MDG på Stortinget en markalov, men en måned senere sa et flertall nei – inkludert Venstre. Riktignok har vi en markaplan med «rød strek» som skal sikre friluftsområdene langt inn i framtida. Svakheten ved planen er at politikerne i bystyret når som helst kan oppheve eller endre planen. I framtida, i en by med voksende befolkning, kan det være at folkevalgte er mer opptatt av å bygge terrassehus og idrettsanlegg innenfor markagrensa enn å ta vare på noen skarve myrer og kratt. Det må ikke skje.

Stortingsrepresentantene Jon Gunnes (V), Une Aina Bastholm (MDG) og Mona Berger (SV) lanserte forslaget om en egen markalov for Bymarka, men Venstre hoppet av.  Foto: Mariann Dybdahl