Foto: Richard Sagen

P1 skal ha ros for at de i det hele tatt prøver

Å lage ei spilleliste som treffer den gjengse 30-, 40-, 50- og 60-åring er en umulighet.

Mange kjenner seg sikkert igjen i kritikken som kommer frem av leserinnlegget om overdreven Dagny-spilling på NRK P1. Her rører den fortvilte radiolytteren ved en problemstilling som de fleste radiolyttere nok har tenkt over – med god grunn. Hvorfor blir de samme sangene spilt om igjen og om igjen på radioen?

Musikksjefen i NRK P1 sitt svar kan du lese her.

Som tidligere radiomann (tidligere P1-mann, til og med) har jeg noen synspunkter jeg gjerne vil tilby som et slags supplement i denne debatten.

For det første er jeg i og for seg helt enig i kritikken. Det er irriterende å høre de samme sangene igjen og igjen på radioen. Men det som er greit å huske på, om irritasjonen over repetitiv norsk radiomusikk tar overhånd, er at dette på ingen måte er et norsk problem. De fleste radiokanaler i hele verden spiller de samme sangene hele tiden. Dette handler om radioens symbiotiske forhold til popmusikk.

En «hit» er bare så stor som spilletiden den får. Jo oftere man hører en sang, jo mer populær har den en tendens til å bli. Hører du en sang du hater ofte nok, kan du ende opp med å like den til slutt. Det er en slags musikalsk variant av Stockholm-syndromet, som danner grunnlaget for store deler av moderne popmusikk. Det er trist, men det er ikke NRK P1 sin skyld. At en hit spilles på radioen, vil både gagne hiten og radiokanalen.

Midtnorsk debatt: Korona forstørrer problemene i eldreomsorgen

Jeg har vondt for å tro at P1 spiller for eksempel Dagny for å terrorisere individuelle lyttere. De spiller nok musikken hennes fordi Dagny er populær. NRK P1 har jo som mål å treffe så mange som mulig innen sin målgruppe. Men fordi de er landets største radiokanal, vil de også nødvendigvis ha svært stor variasjon i lytterskaren sin. Å treffe alle til enhver tid vil være umulig.

Og jeg synes det er på sin plass å tenke over hvor umulig denne oppgaven strengt tatt er. De ansatte i P1s musikkredaksjon fortjener faktisk ros for at de i det hele tatt prøver. Hovedoppdraget deres er å treffe lyttere i 40- og 50-åra. Men fra min egen tid i P1 erfarte jeg at det også var mange over 60 som ville være med på lyttingen. Og noen i 30-åra.

De ansatte i P1s musikkredaksjon har med andre ord i oppgave å komponere en spilleliste som treffer «den norske 30-, 40-, 50-, 60-åringen» rett i hjerterota. Stakkars folk.

Midtnorsk debatt: Kan de ekstreme koronatiltakene forsvares?

P1 prøver med jevne mellomrom å treffe alle disse lytterne gjennom variasjon. Personlig synes jeg det ofte kan bli litt vel mye av det gode. Eksempelvis: Når en knallhard hiphop-banger om det harde gatelivet i Brooklyn sømløst fades over i sangen «En grønnmalt benk i hagen» fra 1948, så begynner man å lure på hvem de sikter mot. Finnes det store grupper med 90 år gamle hiphop-hoder som jeg ikke vet om? Eller forveksler P1 her «å treffe bredt» med «å treffe én lytter om gangen»?

Variasjon er overraskende vanskelig. Da er det forståelig at de heller velger å spille musikk som befinner seg litt «på midten». Da er det forståelig at det fort blir Dagny 19 ganger i uka. Forståelig, men irriterende.