Fakta og fiksjon: Kronprinsesse Märtha (Sofia Helin) og president Franklin D. Roosevelt (Kyle MacLachlan) i den omdiskuterte tv-serien «Atlantic Crossing».   Foto: Dusan Martincek

Det er ikke sant alt som er på tv

At tidenes dyreste norske tv-serie tar seg historiske friheter, er ikke overraskende. Det største problemet til «Atlantic Crossing» er at den ikke er frekkere og bedre laget.


Etter fjerde episode av tidenes dyreste norske tv-serie «Atlantic Crossing» kom endelig de historiske motforestillingene på banen. Kongebiografene Tor Bomann-Larsen og Tore Rem langer ut på NRK og i Aftenposten mot seriens skildring av kronprinsesse Märthas innsats for å redde Norge og bekjempe Hitler-Tyskland under krigen.

Framstillingen av hvordan kronprinsessen bidro til å endre kursen på andre verdenskrig er «fake history», tordner Bomann-Larsen med historiske kilder i ryggen. Det er bra fagfolk kommer på banen og gir motstand til diskutabel eller tvilsom historieframstilling i film og tv-serier.

Merkelappene «basert på» eller «inspirert av» virkelige hendelser gir noen friheter, men ikke fra kritikk eller faktasjekk. Noe av problemet i Norge er at dette ikke er mer utbredt, samt at de store film og tv-fortellingene med nasjonal patos stort sett er heltefortellinger. Det gir ofte pompøs og selvgod historiefortelling.

Samtidig er ikke dette noe særnorsk problem, selv om det kan virke sånn, etter rabalder rundt «Den 12. mann», «Kampen om tungtvannet» og «Kon-Tiki». Nettstedet «History vs. Hollywood» er bare ett av mange som kontinuerlig skaper debatt med faktasjekk av filmer og tv-serier basert på virkelige hendelser.

Fiksjon: Den beste scenen i Churchill-filmen «Darkest Hour» med statsministeren på t-banen, fant aldri sted, mener britiske historikere.  Foto: United International Pictures

Debatten rundt «Atlantic Crossing» kan minne om internasjonale debatter om «Pearl Harbor» (2001) og «Darkest Hour» (2017), begge Oscar-vinnende filmer om andre verdenskrig. Også fjorårets kanskje beste tv-serie «Chernobyl», som fikk 10 Emmy-priser, har kommet dårlig ut av historiske faktasjekker, uten at det gjør serien mindre god i mine øyne.

Det er bra at fagfolk problematiserer det historiske i store og nesten alltid forenklede bildefortellinger. Det er lett å skjønne irritasjonen til Bomann-Larsen over framstillingen av Märthas rolle i fjerde episode. Kanskje vil han beroliges av at ambassadør Morgenstierne og kronprins Olav gjør hva de kan for å usynliggjøre henne og frata henne æren i neste episode.

Historisk tvilsom: Ben Affleck i «Pearl Harbor», som er full av «endless historical errors» ifølge War History Online. 

Noe av det beste og mest interessante ved serien, er skildringen av prinsesse Märtha mellom den amerikanske presidenten og sin norske prins. Her er det mye også historikere ikke vet, samtidig som rykteflommen har gått siden krigen. Den bejublede britiske serien «The Crown» går langt også i lite sympatiske karakterskildringer i kongefamilien. Som mye kunst og underholdning er det lettere å slippe unna med sånt og faktavridning når det er godt laget.

Mens «Atlantic Crossing» er skuffende tradisjonell i framstillingen av helter og skurker i krig, er den mer moderne og nesten dristig i skildringen av forholdet mellom Märtha og Olav. President Roosevelt blir en elefant i samlivsrommet mellom de kongelige. Selv om serien antyder mer enn den viser, skal du ikke ha sett mye tv-drama for å tenke at forholdet mellom presidenten og prinsessen var mer enn platonisk.

Les også Adresseavisens anmeldelse av «Atlantic Crossing»

Det blir interessant å se om kongelige biografer og andre historiekyndige kommer på banen også etter de neste episodene. Der skildres den kommende norske folkekongen Olav som en sjalu og smålig ektemann som ikke utrettet stort under krigen. Noe av problemet med norske krigsfilmer og serier er at de ofte blir heltefortellinger i svart-hvitt, selv i farger. Derfor blir det interessant å se filmversjonen av Marte Michelets «Den største forbrytelsen» om de norske jødedeportasjonene som kommer på kino snart.

Det er neppe tilfeldig at den beste krigsfilmen i nyere tid handler om en nesten-katastrofe. Christopher Nolans «Dunkirk» (2017) tar seg også dramatiske friheter med persongalleri og detaljer. Historikere har likevel latt seg imponere av hvordan den formidler usikkerheten, fortvilelsen og kaoset omtrent slik det utspant seg. Film og tv-drama er fiksjon også når det er basert på virkelige hendelser. «Atlantic Crossing» prøver å gi en i våre dager tidsriktig oppvurdering av kronprinsesse Märtha. Den hadde tjent på å dikte bedre om det vi ikke vet og mindre om det andre.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg