Vi har et rådhusparti i Trondheim. I dette rådhuspartiet rykker kommunedirektøren og hans folk ut som en «skadeskutt rype», i saker som egentlig skyldes politiske beslutninger, ofte tatt over tid, skriver Mats Ramo.  Foto: Håvard Jensen

Skipet i flasken

Det er mange problemer i Trondheim rådhus. Én ting er at beslutninger tas i lukkede rom. Så sliter vi i tillegg med et rådhusparti.

Har du noen gang kjent på følelsen når du har stått og sett på en flaske med et skip inni, og tenkt på hvordan i all verden det skipet kom seg inn der? Den tanken har vært gnagende inni meg flere ganger. Både da jeg var aktiv i politikken - og etter at jeg forlot den. Den dukker som regel opp når jeg ser nyhetssaker som involverer kommunedirektør Morten Wolden eller staben hans.

Shakespeare skrev i Hamlet at «noe er råttent i det danske riket». For stadig flere har det blitt åpenbart at noe har vært nettopp råttent på rådhuset i Trondheim over flere år. Enten det gjelder Olsø-sakene, reguleringen rundt «hangaren», ski-VM, metrobussen - eller nå senest budsjettet som utløste aksjonen «Foreldreopprør i Trondheimsskolen». Gang på gang har Wolden eller fagstaben sviktet i å forstå hvem de er og hvordan de bør fremstå.

Kommunedirektøren, eller rådmannen som «alle» fortsatt kaller institusjonen, har ofte fått utdelt dårlige kort av politikerne. Administrasjonen i kommunen må enkelt sagt forholde seg til de budsjettene de får og de politiske beslutningene som har blitt fattet. Deretter må de etter beste evne gjøre det beste ut av situasjonen. Denne oppfølgingen får ofte kritikk, og noe av kritikken kan selvfølgelig legitimt rettes til administrasjonen, men mye av den kommer som en følge av politiske vedtak.

Alt for ofte rykker kommunedirektøren eller hans stab ut for å forsvare beslutninger som er fattet av politikere. Det seneste eksempelet er politiske føringer over flere år som har ført Trondheimsskolen ut i uføret. Rita Otterviks kommunikasjonsmodell har i flere år bestått av å smile og klippe snorer, kommunisere ut gladsakene og sende ut rådmannen når det stormer. Det er ikke rådmannens jobb. Vi har et rådhusparti i Trondheim. I dette rådhuspartiet rykker kommunedirektøren og hans folk ut som en «skadeskutt rype» (slik kommunaldirektør Camilla Trud Nereid har uttrykt seg), i saker som egentlig skyldes politiske beslutninger, ofte tatt over tid.

LES OGSÅ: Hva gjør rektorjobben krevende?

Gang på gang har Wolden eller fagstaben sviktet i å forstå hvem de er og hvordan de bør fremstå, skriver gjestespaltisten.   Foto: Håvard Jensen

Det at dette har fått pågå, viser at Wolden og hans forgjengere ikke har evnet å sette nødvendige skott som skiller mellom politikk og administrasjon. Samtidig har også Adresseavisen svikte i sitt samfunnsvar når de gang på gang har godtatt at «Rita Ottervik ikke ønsker å gi en kommentar, men henviser til kommunedirektør Wolden.»

Det er også unektelig at det har vært en hemmelighetskultur på rådhuset. Budsjettspørsmål har ikke blitt journalført, noe jusprofessor Jan Frithjof Bernt har kalt et klart lovbrudd. Det å drive med åpenhet har vært viktig for Trondheim kommune, men det ser ut til at dette kun har vært viktig når det har gagnet politikerne. I tillegg har man hatt flere saker om samrøre. Direktører og politikere har skrevet kronikker sammen, byplansjefen har twitret jublende om politiske vedtak, oppvekstdirektøren har stilt spørsmål om menneskesynet til opposisjonspolitikere, og det fremstår alt for ofte som at rådmannen er Arbeiderpartiets forlengede arm og ikke en nøytral og uhildet administrasjon.

Rita Otterviks kommunikasjonsmodell har i flere år bestått av å smile og klippe snorer, kommunisere ut gladsakene og sende ut rådmannen når det stormer, skriver Mats Ramo.  Foto: Kim Nygård

Samtidig som kommunaldirektørene har måttet tåle mye uberettiget kritikk som heller burde vært rettet til politikerne, har de også fått kritikk som er berettiget fra tid til annen. Da får man følelsen av at det opprettes et «war room» på rådhuset. Her skal man kommunisere på en måte som gjør at man ikke kommer dårlig ut av det, heller enn at man legger kortene skikkelig på bordet med en gang. Et eksempel dette er da ansatte i Trondheim kommune, private konsulenter og forsikringsfolk koste seg for rundt 156 000 svenske kroner på Britannia Hotel, To Rom og Kjøkken og Søstrene Karlsen, slik Adresseavisen skrev i 2017. Så ser vi også flere saker som har vært problematiske over flere år, der det er berettiget med kritikk mot administrasjonen, og der politikerne tilsynelatende blir overrasket, eksempelvis familietjenesten i Østbyen og BOA-tilbudet.

LES BAKGRUNN: - Tallene viser stor turnover. Det kan se ganske heftig ut

Det begynner å bli noen år siden Hilde Opoku og Ingrid Skjøtskift ville lufte ut på rådhuset. Behovet er nå større enn noen gang. Hvis politikerne ikke er villig til å ta ansvar selv ved å opprette et byråd, bør de i alle fall ta ansvar for at kommunen følger loven. At det er et klart skille mellom politikk og administrasjon, og at de innretter styreformen på en måte som gjør at administrasjonen ikke fremstår patetisk servile. Da slipper jeg kanskje å lure på hvordan skipet kom inn i flasken.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter