Foto: NTB Scanpix / Shutterstock

De unge må lære å banne med stil

Mediene har i det siste fortalt om mye stygg språkbruk både i norske klasserom og på norske fotballbaner. Det er lett å bli oppgitt, men det er viktig at vi ikke mister håpet. Jeg tror kjernen av problemet er at mange aldri har lært seg å banne på skikkelig vis.

Man skal ikke undervurdere et godt ukvemsord. Hvem har vel ikke sluppet ut litt bannskap, i ny og ne? Hvem har vel ikke sagt «******», for eksempel? Eller sluppet ut et lite «***». For ikke å snakke om: «**** * *******». Denne er naturligvis forbeholdt de mest alvorlige situasjonene. Om man kommer hjem til en sprengt varmtvannsbereder og totalskadd tv-stue, for eksempel. Såfremt man ikke er nordlending. Da er det ofte nok å miste en penn på gulvet.

Jeg har valgt å sensurere selve ukvemsordene i denne teksten, slik at jeg unngår å miste jobben. Du står imidlertid fritt til å sette inn valgfrie banneord selv, av ønsket grovhet. Såfremt du ikke er nordlending. Det får være grenser.

Artikler i Adresseavisen er verken tida eller stedet for grovt bannskap. Men det finnes en tid og et sted for det, slik jeg ser det. Bannskap er en del av språket – enten vi vil eller ikke – og kan fungere som et nyttig verktøy i hverdagen, når situasjonen tillater det.

Om du kvester lilletå di på det unødvendig knallharde stuebordet ditt, så nytter det ikke å rope «MILDE MADS OG LASSE!» Det eneste som hjelper er å kaste ut et skikkelig saftig kraftuttrykk. På den måten forstår stuebordet ditt at du mener alvor. Det vil også kunne hjelpe på å døyve smerten. Bannskap eksisterer for en grunn. Men, som med alt annet, så fordrer det et visst ferdighetsnivå.

Midtnorsk debatt: Hisser til bråk med forsøk på å kuppe valget

Jeg er god til å banne. Jeg har et stort og frodig repertoar, og liker å tro at jeg stort sett velger riktig ord for riktig anledning. Men dette er jo ikke medfødt. Det er tillært. Det ligger store mengder øvelse, prøving og feiling bak bannskapen min.

Vi hører stadig rykter om at språkbruken til «ungdommen nå til dags» er ute av kontroll. Det er viktig å ta med i beregningen at det er i ungdomstida de fleste lærer seg å banne. De er bare ikke blitt spesielt flinke til det ennå. De kaster ut banneord for å finne ut hvor og når de egentlig skal brukes.

Når jeg overhører grupper med ungdommer på bussen, så blir jeg sjelden oppgitt over at de banner mye. Jeg blir svært oppgitt over at de banner feil. Jeg får lyst til å bryte inn i samtalen og guide dem. «Du legger trykket på feil sted!» «Du bruker dette ordet helt feil!» «Hva med å bytte ut *** med *****?

Veiledning er det ungdommen trenger, ikke kjeft.

Litt kjeft er det riktignok rom for. Ordet«homo» har for eksempel ingen plass i et moderne banne-register, men jeg hører ungdom bruke det. Jeg tror ikke nødvendigvis at dette vitner om at all ungdom hater homofile. Det vitner nok like mye om at de tror at ordet «homo» har noe med bannskap å gjøre. Det er forskjell på godt bannskap og skjellsord.

Bannskap fungerer kun på skikkelig vis når det rettes innover. Om du retter det mot andre, tyder det bare på at du ikke behersker kunsten. Eller er en mobber. For når du roper «homo» eller «hore» til noen så kan dette lett oppleves som mobbing, uavhengig av hvor «harmløst» det er ment. Godt bannskap er et hjelpemiddel, ikke et våpen.

Midtnorsk debatt: Der smittevern og folkeskikk møtes

Vi gjør også lurt i å huske at dette ikke er et moderne fenomen. Ikke at dette gjør saken mye bedre for de homofile, riktignok, men ungdom kalte hverandre «homo» på lite gjennomtenkte måter før i tida også.

At ungdom prøvde å bekjempe dette selv, tilhørte imidlertid de ekstreme sjeldenhetene. Det gir meg derfor håp for fremtidige generasjoner når jeg leser om de to jentene fra Nordland som ble så lei av språkbruken i klasserommet at de tok et oppgjør med sine jevnaldrende. Dette er en annen form for ungdom enn den jeg husker. Det ligner mistenkelig på fremskritt.

Jeg synes det er mye mer bekymringsverdig at voksne folk ser ut til å slite med språkbruken. Profesjonelle fotballspillere kan for eksempel finne på å lire av seg lavpannet homohets fremdeles. Om man så skulle kjøpe kjøpe unnskyldningen «Jeg visste ikke hva ordet betydde», så tyder dette på alvorlig kunnskapsmangel. Da bør man trene på andre ting enn fotball.

Det kommer alltid til være bannskap på fotballbanen. Og på skolegården. Og på arbeidsplassen. Og i hjemmet. Og i bilen. Spesielt i bilen. Mennesket har et behov for å banne. Det føles for godt til å slutte med. Trikset er bare å lære seg å banne med stil.