Foto: Tegning Karl Gundersen

Ånden i flaska

Mangler vi to glass vin i blodet for å framstå som optimale utgaver av oss selv? Mads Mikkelsens test av en misforstått norsk teori, gir oss en god anledning til å diskutere fordeler og ulemper med alkohol.


Årets store danske publikumssuksess på kino, «Et glass til», har norsk premiere i helga. Der bestemmer fire frustrerte middelaldrende lærere med Mads Mikkelsen i spissen seg for å prøve ut en teori de tilskriver den norske psykiateren Finn Skårderud: Menneskene er født med minus 0,5 i promille. Ved å utligne ubalansen, for eksempel med to glass vin, vil det meste i livet oppleves som bedre. For å holde promillen ved like, må det drikkes jevnlig, også på jobb.

Det er en besnærende tanke. Filmen høres ut som en feststemt komedie, perfekt for en kveld på byen og en diskusjon over noen glass etterpå. Uforsvarlig alkoholpropaganda vil sikkert noen tenke. Andre vil ta filmen som forsvar for eget forbruk, på linje med de jevnlige ukritiske gladsakene i mediene om undersøkelser som viser positive effekter av å drikke vin. Til å være en underholdningsfilm, er «Et glass til» et godt utgangspunkt for å diskutere dansk som norsk alkoholkultur. Hvorfor drikker vi, og hvorfor stopper vi ikke mens leken og rusen er god?

Godt lag: De fire lærerne, spilt av Mads Mikkelsen(i midten), Magnus Millang, Lars Ranthe og Thomas Bo Larsen i kinoaktuelle «Et glass til».  Foto: Henrik Ohsten

I forrige uke var det interessant å høre psykiater Finn Skårderud på NRK P2, litt oppgitt distansere seg fra statusen som internasjonal alkoholfilosof. Han er mer kjent for andre fagområder enn vinpsykologi. Frustrert fortalte han om hvordan et lite forord han skrev i en obskur bok for 20 år siden, gjennom spisset vinkling og spredning på nett, har gitt ham en «ære» han gjerne skulle vært foruten.

Den vesle boka, som er på knapt hundre sider, er Edmondo de Amicis «Om vinens psykologiske virkninger», skrevet i 1889 og utgitt på norsk i år 2000 på vesle Valdisholm forlag. Boka er ikke engang tilgjengelig på Trondheim folkebibliotek, men anbefales sterkt, både for originalteksten, og et innledende essay av Skårderud. Det er der, smakfullt plassert med gode glass i Toscana, at han skriver: «Så kommer vinen. Etter det første og andre glasset forstår man hva som er den egentlige feilen. Det var dette som manglet. Man slutter raskt at man faktisk er skapt med om lag minus null komma fem i promille ».

Den 20 år gamle boka, med 131 år gammel tekst og et forord som startet det hele. 

At en lett beruset høytidsstund, naglet i en spissformulering i et forord i ei bok svært få har lest, kan bli et slags verdensfenomen (bare se på noen av de internasjonale omtalene av filmen), sier ganske mye om hvordan gode historier trumfer fakta i vår tid. Skårderuds essay er ingen ensidig hyllest til den svake beruselsens sødme. Medaljen har nemlig – som de fleste som har prøvd alkohol vil vite – en bakside.

Folk som bruker begrep som «kjørepils» og andre med viljestyrke til å stoppe ved rusen som lav promille gir, unngår den vanligste alkoholfella. Skårderud løfter også fram den minst like vesentlig mangelen ved folk når det gjelder alkohol: «Brist på den mekanismen som sier at nå er det passe».

«Et glass til» starter med drikkeritualer hos danske studenter som sannsynligvis kunne sklidd rett inn i en norsk fadderuke. Det er likevel ikke ungdom og alkohol som er filmens tema. Det er 40-50-åringene i middelklassen. De siste åra har det kommet flere britiske rapporter som peker på økende alkoholkonsum og alkoholproblem blant voksne i middelklassen og særlig hos kvinner. Også hverdagene ebber ut med kartongen eller flaska og Netflix i sofaen.

Skårderud påpeker i sitt 20 år gamle essay at rusforskning i liten grad beskriver selve rusopplevelsen. Det handler heller om årsakene til at folk drikker og konsekvensene. For gode rusbeskrivelser må du som regel ty til skjønnlitteratur.

Lærer med promille: Mads Mikkelsen opplever at han blir mer inspirerende som lærer for avgangselevene med litt alkohol innabords i «Et glass til»  Foto: Arthaus

Det er ikke skrevet mange oppvekstromaner uten ølnett, første møte med sprit, oppkast og mislykkede forsøk på sex i fylla. For ikke å snakke om kunstnerromaner. I Jon Fosses nye romanverk «Septologien» møter vi to varianter av fortelleren: Han som klarte å slutte å drikke og han som ikke klarte det.

Den snart 130 år gamle boka til den italienske offiseren og journalisten Edmondo de Amicis er en forbløffende relevant skildring av vinen og alkoholens kraft på godt og vondt. «Fra de første slurkenes klare ro, til de siste utbrakte skålenes flammende og støyende opphisselse», skildres ånden fra flaska.

Når vi nærmer oss de 40, blir vinens rus mer kontrollert, skriver han. For hver slurk kjenner vi «varsomhetens tyngende hånd på skulderen». Hos de eldste bidrar ikke vinen lenger til å forskjønne fremtiden, men fortiden, med nostalgisk rus. Ungdom er en rus i seg selv, som tilsatt vin tar helt av.

Den gamle italienerens beskrivelse av baksiden av medaljen, fallet mot å bli dranker, kunne vært en beskrivelse av lærerne i den danske filmen. Folk i moden alder drikker i skuffelse over at det ikke har fått realisert seg selv, «de ubrukte muligheters syke», som han kaller det. Det er Mads Mikkelsens lærer i et nøtteskall, eller et vinglass.

Vinfilosof: Den norske psykiateren Finn Skårderud har mot sin vilje blitt internasjonal promilleguru.  Foto: Sagen, Richard, arkiv.

Vin er for lengst anerkjent som høyverdig kultur, men om vi ser på spennet mellom de mest solgte flaskene på Vinmonopolet og de mest bejublede flaskene fra 350 kroner til mange tusen, er klasseskillet nesten som i 1889. «De som har lommebok for det, blir en slags vinflaskens bibliofile – samlere og feinschmeckere», som om de hadde et bibliotek med verdenslitteratur, skriver de Amicis.

Lenge før forbudstida i USA og Norge (1916–27) lurte han på hva som ville skje om det ikke var alkohol å oppdrive. Han spår at fordekte naturer vil framstå med sitt sanne jeg. Utadvendte vil stenge seg inne i seg selv, lystige vil bli triste, formørkede sinn vil klarne opp, og de som ødsler sine talenter på hverdagens rus, vil vise hva de duger til. En blanding av goder og onder, altså. Han forutså ikke den italienske mafiaens store gjennombrudd i USA ved smugling av alkohol i forbudstida.

Les også anmeldelsen av filmen «Et glass til»

«Et glass til» viser som boka til de Amicis at alkohol representerer motstridende krefter. En gift som fører til uvirksomhet, dårskap, fengsel og grav. På den andre siden er lystigheten som «varmer det daglige middagsbord, gjør forsoninger og hjemkomster til en fest, tilfører vennskap smil og tenner kjærlighetens ild». Det låter vakkert. Utfordringen er at det er en skjør – og for mange farlig – balanse. Hadde alkohol blitt oppfunnet i dag, ville det nok blitt forbudt.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg