Jeg har lest mang en anmeldelse fra hver enkelt som har rost en bok opp i skyene, for deretter å trille en femmer eller til og med en firer, skriver Anne B. Ragde.   Foto: Shutterstock

En sekser! Oj ... FIRE stykker?

Det tenkte jeg da jeg flådde meg frem til kultursidene i Adressa 4. oktober, og fant ikke bare tre, men FIRE sekserkastanmeldelser over et dobbeltoppslag pluss litt til.

Var det mulig ...?

Jaggu var det mulig.

Her kommer det til å å baluba, tenkte jeg. Og det ble det, kommentarene kom, fortrinnsvis fra folk som ikke hadde lest noen av bøkene, men reagerte spontant og med avsky på at fire norske forfattere skulle bli rost så makalaust opp i skyene, for Lars Mytting eller Helga Flatland kunne vel vitterlig ikke matche sjølvaste Dostojevskij?

Nei, si det. Hva skal vi med terningskast? Det er ikke alle aviser som bruker terning, og da blir man jo nødt til å lese anmeldelsen. Og leser man anmeldelser uten ledsagende terningskast, er man vel så i overkant opptatt av bøker at man like godt kunne kjøpt og lest hele boka, istedenfor anmeldelsen.

LES OGSÅ OLE JACOB HOEL: Les en norsk roman i høst

Alle disse fire sekserne kom fra anmeldere som har anmeldt i årevis og slett ikke har latt seg stogge av å gi en to-er hvis det passet slik. Dette er ikke lettbevegelige mennesker. Det må faktisk en jævlig god bok til for at de skal trille frem en sekser. Jeg har lest mang en anmeldelse fra hver enkelt som har rost en bok opp i skyene, for deretter å trille en femmer eller til og med en firer. Ikke tror jeg at de har snakket seg imellom den 3. oktober, heller, og sagt noe som at «dævern døtte, nå gir vi en sekser alle mann, så får vi se hvordan folk reagerer!»

Nei, det var rett og slett fire gode bøker. Gjerne på linje med Dostojevskji, gjerne det. Bare fordi en forfatter er steindau og oversatt til mange språk betyr ikke at han eller hun går langt uttapå de som sitter og hamrer på tastaturet i 2019 og 2020. Om man het Cora Sandel eller Jane Austen eller Franz Kafka, betyr det slett ikke at om de tenkte tre sammenhengende setninger og fikk dem ned på papiret, så kastet folk seg i hallelujaposisjon foran dem og skrek at aldri hadde ord hatt slik virkning, og aldri hadde tre setninger blitt formulert så genialt. For Sandel, Austen og Kafka hadde også stort sett hverdager å fylle, setninger å tygge på, gjøre om på, stryke, skrive noe mislykket og få det på trykk. Tro det eller ei, til og med Ibsen hadde mandager med 24 timer i seg, onsdager med regn, lørdager uten selskap og søndager som langsomt dro timene etter seg uten at han fikk en eneste god idé, ikke en eneste!

LES OGSÅ: For mye seks?

Ja, Rune F. Hjemås, det er «sjelden bokanmeldere får kritikk for å være for rause», så hvorfor kritisere? Det anmeldes færre og færre bøker, mens det skrives og trykkes og utgis i stabler og lader. En anmelder får bare knapper og glansbilder for å lese og skrive om boka, så hvorfor avisene ikke revner av anmeldelser er over min fatteevne.

Johan Borgen anmeldte for Dagbladet og møtte en på gata som spurte hvorfor han aldri slaktet en bok, hvorpå han svarte at han gadd bare anmelde bøker som ga ham noe, bøker han likte. En sunn innstilling, og med hvilken konsekvens? Hvis alle var som Borgen, ville vi hatt et halvt bibliotek av introverte, selvbeskuende og navlenytende forfattere ikke en kjeft hadde hørt om. Dem er det nemlig mange av. Mange! Og de blir anmeldt. År etter år. Og like navlebeskuende forblir de, fordi de får den oppmerksomheten de påstår at de overhode ikke hungrer etter.

LES OGSÅ: For mange får terningkast seks

Selv jublet jeg den dagen Adresseavisen serverte fire stykk sekser-anmeldelser, og pilte straks avgårde for å kjøpe en av bøkene. Men på vei hjem fra bokhandelen slo det meg plutselig: Jeg har jo ikke bok i år. Ikke før neste år. Og det sier seg selv at sekseren på terningen blir teipet over fra nå av, og den teipen blir ikke plukket av før på leeenge. Men jeg har julehefte i år, da, sammen med Unni Lindell. Jaja, en femmer er vel heller ikke å forakte, konkluderte jeg med. Før jeg plutselig kom på at det fikk visst Fjodor Dostojevskji for Brødrene Karamasov også. Huff og huff.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter