Leder Ida Lindtveit Røse i oppvekstutvalget i KrF foreslår å avskaffe pappapermisjonen. 

Mer frihet gir dessverre mindre likestilling

Et KrF-utvalg foreslår å fjerne fedrekvota. Det vil sette likestillingen i Norge i revers.

KrFs Ida Lindtveit Røse, kjent som tidenes yngste statsråd da hun nylig vikarierte for barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, vil skrote dagens ordning med tredelt foreldrepermisjon. Hun leder oppvekstutvalget i KrF som skal forslå ny familiepolitikk og mener det må være opp til foreldrene selv å fordele permisjonstiden mellom seg.

Fedrekvote har vært brukt som et likestillingspolitisk redskap siden Gro Harlem Brundtlands regjering første gang innførte den i 1993. Ordningen har blitt utvidet flere ganger. I 2019 ble dagens system med tredeling av foreldrepermisjonen innført. Nå har mor og far krav på 15 uker permisjon hver, mens de resterende 16 ukene fordeles fritt mellom partene.

Flere har uttalt seg kritisk om tredelt foreldrepermisjon. Jordmødre har vært bekymret for at de utvidede rettighetene til far går ut over amming, andre har ment at ordningen er for lite fleksibel. Om far ikke klarer å ta ut sin tilmålte permisjonstid, mister foreldreparet (og barnet) denne tiden.

Selv er jeg blant dem som mener at tredeling av permisjonen var et modig og riktig grep. Som far liker jeg prinsippet som ligger bak, at mødre og fedre anses som likeverdige omsorgspersoner. Viktigst er det likevel at fedrekvota fortsatt er et verktøy for mer likestilling. Pappapermisjon innebærer både at menn tar et større ansvar på hjemmebane og at kvinner kommer raskere tilbake i jobb etter en fødsel.

Røse og de andre i KrF som går inn for å fjerne fedrekvota, er sikkert ikke motstandere av likestilling. Til VG forklarer hun at hun likevel synes det er feil at politikere skal bruke permisjonsordningen som et middel til å oppnå mer likestilling. Det skal være en ordning for barnet, sier hun til avisen.

Det norske samfunnet – skattebetalerne – bruker om lag 20 milliarder kroner på foreldrepermisjon hvert år. Jeg synes ikke det er urimelig om samfunnet stiller krav til hvordan disse pengene disponeres, herunder at far skal ha en rettmessig og fornuftig andel av permisjonstiden. Det er en fordel om en velferdsordning som dette brukes aktivt for å bygge opp under allmenngyldige formål som for eksempel likestilling.

Å skrote fedrekvota vil være å sette likestillingen i revers. Det trenger ikke KrF lure på. Hvis Røse får gjennomslag i partiet for å fjerne pappapermen, går hun i akkurat den samme fella som blant andre Linda Hofstad Helleland i Høyre gikk i for om lag 10 år siden. Den gang mente hun at norske kvinner og menn var så likestilte at det ikke lenger var noe behov for fedrekvote. Dette ville regulere seg fint av seg selv, mente hun.

Fedrekvota ble riktignok ikke fjernet helt da Høyre og Frp overtok regjeringsmakta i 2013, men redusert fra 14 til 10 uker. Effekten var umiddelbar. Andelen fedre som tok lengre permisjon enn de obligatoriske 10 ukene ble mer enn halvert. Høyre snudde i synet på fedrekvote. «Jeg ser det som helt naturlig at politiske standpunkter justeres i tråd med samfunnsutvikling», forklarte Helleland om kuvendingen, og fortsatte: «Og, i dette tilfelle, i tråd med manglende samfunnsutvikling».

Sammen med de andre partiene i regjering, og under særlig påtrykk fra Venstre, ble ordningen deretter utvidet til dagens tredelte ordning, med minimum 15 uker permisjon til far.

Skuffende eller ei: Desto mer frihet familiene har over foreldrepermisjonen, desto mindre likestilling blir det. Det viser Høyres ferske eksperiment med å redusere fedrekvota.

Røse har rett i at foreldrepermisjon først og fremst er en viktig ordning for barnet. Nå tror jeg ungene har godt av at pappa er mer hjemme. Dessuten vil det være i barns egen interesse dersom permisjonsordningen understøtter en positiv samfunnsutvikling. Både jenter og gutter vil ha glede av å vokse opp i et samfunn der det ikke lenger er forskjeller på kvinner og menns karrieremuligheter, lønns- og arbeidsvilkår.

Pappapermisjon er et av mange tiltak som kan bidra til en sånn framtid.