Lise, Marius og Hanne Thorvaldsen fra Trondheim har rørt mange med sin historie om en vanskelig oppvekst.   Foto: TV2

Når barn blir avhengige av nabokjerringa

Det er umulig å ikke bli rørt av historien til Marius, Hanne og Lise. Samtidig stiller fortellingen et ubehagelig spørsmål: Er nabokjerringa en utdøende rase?  

Denne uka sendte TV2s «Vårt lille land» en oppfølger til fjorårets program om trillingene Marius, Hanne og Lise Thorvaldsen fra Trondheim. Kjernen i den første delen var den skjebnesvangre natta da søsknene rømte hjemmefra. De var 10 år og livredde da de flyktet til nabokvinnen Tone Grådahl. Kun iført pysj og støvler sto de forskremte og gråtende på trappa hennes på Lade ei kald vinternatt. De hadde rømt i mørket, fra en ustabil far. Mor hadde forlatt dem da de var sju år gamle. Grådahl tok dem med inn i varmen. Fikset pizza, roet dem ned og redde opp seng for natta. Hun trodde alt var på stell hjemme hos trillingene som var nye i nabolaget. Samtidig stusset hun over at de virket engstelige, det var noe med kroppsspråket. Etter den natta varslet hun barnevernet som i sin tur spurte om Grådahl kunne bli fostermor. Hun nølte ikke med å si ja, selv om hun var alenemor for to barn.

Etter det første programmet fikk Hanne meldinger fra mennesker som hadde tatt seg av dem i barndommen.   Foto: Skjermpdump TV2

Det endte godt med Marius, Hanne og Lise Thorvaldsen. I dag er de tre flotte og reflekterte mennesker på 31 år. Marius er sjef i XXL-kjeden, Hanne er frisør, og Lise er barne- og ungdomsarbeider. De bærer ikke nag til mora, som har slitt tungt som rusmisbruker. Mor skal ha all ære for at hun åpent forteller om hva som drev henne bort fra hjemmet og ungene.

LES OGSÅ: Barnevernets mann misbrukte Per-Harald

LES OGSÅ: De glemte barna

I denne ukas historie kommer det imidlertid fram opplysninger som forståelig nok gjør søsknene både forbanna og triste. De har fått se dokumenter og logger fra barnevernet som avdekker at en rekke mennesker hadde levert mange varsler i årenes løp før Grådahl fikk gjennomslag. Både lærere, naboer, bekjente, barnevakter og stamgjester på den lokale puben i Elgeseter gate hadde prøvd å hjelpe barna ut av en forferdelig situasjon – uten at barnevernet tok ungene ut av hjemmet. Trillingene har hele livet trodd at barnevernet ikke visste om omsorgssvikten. Selv om barnevernet hadde mindre ressurser den gang, er det godt at kommunaldirektør for skole og oppvekst i Trondheim, Camilla Trud Nereid, ber trillingene om unnskyldning for hva de har måttet gjennomleve.

Allerede som fireåringer var trillingene alene hjemme. Flere rundt dem så at noe var alvorlig galt, men det tok mange år før søsknene ble tatt ut av hjemmet.   Foto: TV2

Thorvaldsen-søsknene er modige som tør å stå fram med sin historie der barneåra var preget av frykt, rus, vold, vanskjøtsel og stadig flytting. Som små barn måtte de greie seg mye alene. Faren avviser overfor TV2 at han har vært voldelig mot barna eller hadde tungt alkoholmisbruk. Selv om de er svært skuffa for at det tok altfor lang tid før de fikk hjelp, er de takknemlige over at det faktisk var en rekke gode «nabokjerringer» som ga dem omsorg og varslet.

Tjukke mapper fra barnevernet dokumenterer at trillingene levde under svært vanskelige forhold.  

Dokumentaren viser hvor avgjørende det er å se og bli sett. Selv små drypp av kjærlighet kan være redningen. Jeg kjenner voksne som tidvis hadde det ugreit hjemme i oppveksten. Hjemme hos klassekamerater «lærte» de hvordan et godt familieliv egentlig skal være.

Alle har et ansvar for å bry seg. Men hvor lett er det i dag å si ifra at noe er galt fatt? Vi har kanskje en forestilling om at den gode nabokjerringa som tar affære, som Gro Harlem Brundtland framhevet i sin nyttårstale i 1995, har dårlige vekstvilkår for tida. Vi lever tross alt i et samfunn hvor vi knapt kjenner naboen og aldri låner en kopp sukker. Langt færre husmødre overvåker livet utenfor kjøkkenvinduet. Kanskje har vi mistet litt trening i å ta kontakt og snakke direkte med folk, mye av kommunikasjonen foregår via SMS, chat og e-post.

Hanne, Marius og Lise har fått mye støtte etter at de fortalte sin historie.  

Midtnorsk debatt: Toppsjefen trodde det var likestilling på jobben. Helt til han skiftet kjønn

Sånn er det heldigvis ikke. Nabokjerringa lever i beste velgående – i skole, barnehage, på institusjoner og blant folk flest. Siden Statistisk sentralbyrå begynte å innhente meldinger fra barnevernet i 2013, har antallet meldinger steget jevnt med noen små nedganger. Fra 2013 til 2017 økte antall meldinger fra privatpersoner med nærmere 50 prosent. Årsaken til at terskelen er lavere, er trolig at vi har fått mer kunnskap og er blitt mer bevisste på barns rettigheter. Samtidig kan det være en belastning å si ifra fordi mange meldinger blir henlagt. Det kan skyldes at saken ikke er alvorlig nok for barnevernet. Men det kan være alvorlig nok for barnet. Da må vi være den som tør å snakke med foreldre og barn. Spørre hvordan det egentlig står til. Men det krever sin modige nabokjerring å banke på naboens dør.

Midtnorsk debatt: Livsmestring i skolen: Flere deprimerte og stressa barn?