Jens Bjørneboe fotografert i 1961, da han kjempet hardt for å reformere norsk fengselsvesen.  Foto: Aage Storløkken, NTB

Slike forfattere finnes ikke lenger

Jens Bjørneboe var en av heltene mine da jeg var ung og naiv. I dag er det hundre år siden han ble født.

Mange har de siste dagene sagt og skrevet mye om Jens Bjørneboe. Forfatteren som ble født 9. oktober i 1920, gjør inntrykk lenge etter sin død. Også på folk som ble født 50 eller 80 år etter ham.

Selv glemmer jeg aldri romanen «Jonas», om guttungen som ikke finner seg til rette i den offentlige skolen og som opplever nederlag etter nederlag fordi han har dysleksi.

Boka ble utgitt i 1955, flere år før jeg ble født, men da jeg var i slutten av tenårene, var ikke Bjørneboe til å komme forbi. Slik har det vært i flere generasjoner. Fortsatt lever mange 17-åringer seg inn i bøker som «Jonas» (1955), «Under en hårdere himmel» (1957), «Blåmann» (1959) og «Den onde hyrde» (1960).

Bjørneboe skrev enda bedre bøker på 60- og 70-tallet. Først og fremst de tre romanene som går under samlebetegnelsen «Bestialitetens historie» og den aller siste boka før han tok sitt eget liv i 1976, «Haiene».

LES OGSÅ: Finn Coren er en av flere som har satt melodi til Bjørneboes dikt

Når det er femtitallsromanene jeg husker best, er det nok fordi de er enklere – og fordi de har tydelige outsidere i hovedrollen. Mange unge kjenner seg igjen i outsiderne. De sitter i klasserommet og tror de er noe for seg selv. De sliter med å tilpasse seg A4-livet som ligger foran dem – og de vet ikke at klasserommet er fullt av ungdom som føler omtrent det samme.

I 1968 ble Jens Bjørneboe kåret til i Trondheim. Russepresident Knut Røe sto i spissen for seremonien som Adresseavisen har omtalt som «fuktig».  Foto: ARKIV

Bjørneboe ga en stemme til alle oss unge som trodde vi var outsidere. - Du skal stille spørsmål ved alt, mente han. Det gjorde vi, og det hadde vi godt av. Vi øvde opp en kritisk sans som førte til at vi etter hvert stilte spørsmål – også ved Jens Bjørneboe selv.

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre gjør nettopp det i en av bøkene som er utgitt til Bjørneboes hundreårsdag, artikkelsamlingen «De menneskelige boliger, en bok om Jens Bjørneboe», redigert av litteraturkritikeren Kaja Schjerven Mollerin. Hun skriver fint om hvordan Bjørneboe med innlevelse skildrer foreldreløse barn i flere av romanene sine.

Myhre er negativ. Han hadde selv Bjørneboe som helt i ungdommen, men tror ikke lenger på Bjørneboes autoritetspersoner og heller ikke på ofrene hans. Myhre mener de er tegnet altfor svart/hvitt.

Når jeg selv leser Bjørneboe om igjen, uten ungdommens naivitet, skjønner jeg hva han mener. Men jeg har lært å stille spørsmål, ikke minst ved autoriteter. Derfor spør jeg om nasjonalbibliotekaren tar nok hensyn til hvordan samfunnet var de tiårene Bjørneboe skrev. Gamle konvensjoner dominerte fortsatt, og det var nødvendig å bruke sterke ord for å røske opp i størknet tankegods.

Det glødende engasjementet gjorde ham til en sentral mann i offentligheten på 60- og begynnelsen 70-tallet. Så snart han åpnet munnen, var NRK der med en mikrofon og avisene med penn og notatblokk. Selv stilte han opp på mye – for eksempel da rødrussen i Trondheim utnevnte ham til æresruss i 1968, mye på grunn av sexskildringene i «Uten en tråd». Og da Bjørneboe ved en annen anledning holdt foredrag på Katedralskolen i Trondheim, tok han visstnok med seg tilhørerne til Nidarosdomen for å se om de fant spøkelset.

LES OGSÅ: Filmatiseringen av «Uten en tråd» framstår i dag som skolefjernsyn

Mer enn noen andre i sin samtid var han det vi har etterlyst i mange år: En forfatter som også var en svært viktig stemme i samfunnsdebatten. En kulturpersonlighet med stor K.

I tillegg til sterke meninger og fryktløshet, hadde han også et privatliv som tiltrakk seg oppmerksomhet. Han var rikmannssønn, ungdomsopprører, billedkunstner, lærer, kulturkonservativ riksmålsmann, biseksuell, debattant, anarkist, alkoholiker og muligens bipolar. På toppen av alt klarte han å bli en usedvanlig produktiv forfatter i mange sjangre.

Slike forfattere finnes ikke lenger.

Les flere kommentarer av Trygve Lundemo her

I  1968 ble Jens Bjørneboe kåret til æresruss i Trondheim. Russepresident Knut Røe sto i spissen for seremonien som Adresseavisen har omtalt som «fuktig». 
        
            (Foto: ARKIV)

I 1968 ble Jens Bjørneboe kåret til æresruss i Trondheim. Russepresident Knut Røe sto i spissen for seremonien som Adresseavisen har omtalt som «fuktig».  Foto: ARKIV