Barcelona-stjernen er bønnhørt. Verdens best betalte idrettsutøver i fjor tjente over én milliard kroner i årslønn. I byen streiker bussjåførene for noen kroner ekstra i lønn.   Foto: NTB / Scanpix

Er vi blitt fullstendig milliardblinde?

Det ble bråk da vi skrev om fotballtoppens millionvilla. Nå tjener de beste fotballspillerne over én milliard i året. Det er 1000 000 000 kroner det – for å sparke en ball.

Én milliard kroner er altfor lite, sa Virke-sjefen da krisepakken for reiselivsbedriftene i hans forbund ble lagt fram denne uka. Ja, det monner kanskje lite når næringen har tapt 80–90 milliarder i omsetning så langt i år og regjeringen har innført krisetiltak for 126 milliarder kroner. Men det fikk meg likevel til å tenke på en overskrift vi hadde da jeg jobbet med sport. En fotballeder i byen hadde kjøpt bolig, og vi skrev med fet skrift at vedkommende hadde kjøpt en millionvilla. Boligen kostet rundt ti millioner, men journalisten som er vesentlig yngre enn meg, tenkte kanskje ikke over inflasjon og sånt. Men det gjorde fotballederen. Han lurte på når vi sist handlet bolig. Du får knapt en loslitt hybel på 30 kvadrat for én million i dag. Sånt sett er de fleste som eier bolig villamillionærer.

LES OGSÅ: Riktig å krympe urealistisk transportplan

Han hadde et poeng, men hva har det med dagens koronamilliarder å gjøre? Jo, det forteller litt om at vi er blitt ganske fartsblinde på pengeverdier. Millionvilla og millionlønn er ikke det det en gang var. Skal du skaffe overskrifter nå, må du legge på flere nuller. Nå sperret riktignok ikke så mange opp øynene da nyheten om fotballspillernes lønninger ble offentliggjort nylig. Der gikk det blant annet fram at Barcelonas store stjerne, Lionel Messi, toppet Forbes' liste over verdens best betalte idrettsutøvere. Barcelona-profilens årsinntekt på 1,1 milliard kroner slo Cristiano Ronaldo i Juventus

Kanskje er beløpene så store at vi har vanskelig for å ta de innover oss, eller så mener kanskje noen at det er en helt grei avlønning for så gode fotballspillere? Lønnsnivået i toppidretten er selvfølgelig hinsides all fornuft, eller «galimatias» som en skrev i et innlegg på Midtnorsk debatt nylig. Jeg orker ikke engang å regne ut hvor mange sykepleiere det går på lønnen til en argentinsk midtbanespiller, riktignok den beste i verden. Jeg er allerede blitt milliardblind.

Noen ganger når jeg lurer på hvor dette skal ende, vandrer tankene tilbake til yngre dager. Selv om vi er i en unormal tid, merker jeg meg at inflasjonen må ha gått raskere enn jeg har fått med meg. Pengene er mye mindre verdt nå. Noen hundre millioner kroner er nærmest som vekslepenger å regne i den store sammenhengen. Jeg husker fremdeles at jeg som ung kastet på stikka med naboguttene. Jeg følte meg rik da jeg kunne fylle lommene med femøringer. Det var da femøringen var på størrelse med dagens 20-krone, med elgmotiv på én side og kong Olav på kronsiden. Vi pusset femøringene blanke til de nesten så ut som gullmynter. Jeg kan ikke huske at jeg den gang tok ordet «milliard» i min munn.

LES OGSÅ: Utslitt hjelpepleier om fotball-lønn: Det er galimatias

Kan det være oljeformuen som har fått oss til å tenke større? Når titusen milliarder kroner på bok blir gjentatt ofte nok, så lar du deg kanskje ikke så lett skremme dersom noen nevner én milliard i ny og ne? Flere reagerte da Adresseavisen nylig på lederplass mente at over 30 milliarder kroner for ei bru over Trondheimsfjorden neppe er realistisk. Vi må da tenke stort, se på nytten, på samfunnsregnskapet. Vi må se på hva vi får igjen for alle milliardene, enten det er 30 milliarder, eller som samferdselsminister Knut Arild Hareide (KrF) frykter vil skje med de store prosjektene. De blir enda dyrere.

Mange ser nytten av ei bru til Fosen, også jeg. Men jeg er kanskje overdrevent kritisk når det gjelder å bruke milliarder av kroner, selv om de ikke er mine. Jeg tror vi mistet litt av den norske nøysomheten da vi sluttet å bruke kontanter. Det å se og fysisk håndtere pengesedler og mynter, og mentalt slite når lommeboka var relativt tom, det gjorde noe med forståelsen av kroneverdien. Med kredittkort og Vipps er tusenlappene bare noen tastetrykk unna. Og bankene og kredittselskapene stiller ofte velvillig opp når kontosjekken kommer med nedslående nyheter.

De aller fleste av oss «slipper» å håndtere milliardbeløp. Med mindre det ikke er andres penger, selv om Oljefondet også er litt ditt og mitt. Jeg er også klar over at krisestøtten på 126 milliarder kroner så langt ikke er så mye når det skal deles ut til alle som trenger det. Jeg må vel bare innse at milliardene ikke lenger er et fjernt beløp. Selv om jeg håper det tar en stund før noen kritiserer oss for å omtale huskjøpet deres som en «milliardvilla». Da er det tross alt litt befriende at noen fortsatt går til streik for et par kroner ekstra i timen.

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter