Politiarbeid: TV-serien om det såkalte ubåtdrapet, «Etterforsningen» er et lysende eksempel på at en grotsk drapssak som true crime ikke trenger å bli spekulativ underholdning, skriver vår kommentator om tv-serien som har premiere mandag, med Søren Mallin(i midten) i hovedrollen.  Foto: Per Arnesen

True crime trenger ikke dyrke drapsmenn

Det danske ubåtdrapet i 2017 har blitt et true crime-drama som gjør anklagene om å lage spekulativ underholdning av en tragedie til skamme.


Da traileren til krimserien «Etterforskningen», som har premiere mandag (på Viaplay i Norge, dansk TV2 og Svensk TV), ble lansert for ei ukes tid siden, skapte det raseri og protester i Danmark. Det er bare tre år siden drapet på den svenske journalisten Kim Wall. I høst er det to år siden den danske «oppfinneren» Peder Madsen ble dømt til livsvarig fengsel for å ha drept og partert den svenske journalisten under en prøvetur med ubåten hans.

Selv om det foreløpig er få som har fått tilgang til å se serien, har den alt skapt storm på facebooksiden til dansk TV2. Flere mener det er avskyelig at en slik serie kommer så raskt, og at den er egnet til å få drapsmannen til å føle seg som en filmstjerne. «Forstår slet ikke at han skal have opmærksomhed, et udyr af format», skriver Nancy Andersen, i en av mange negative reaksjoner på at serien i det hele tatt er laget, og særlig så tidlig.

I Norge hadde vi mange av de samme diskusjonene og innvendingene da filmene og tv-seriene om 22. juli 2011 var underveis. Ubåtdrapet er en helt annen type sak, en grotesk drapssak hvor omfanget og detaljene i mediedekningen av rettssaken – også i Norge – ga god grunn til skepsis mot en krimserie som «Etterforskningen».

Derfor er det lett å forstå skepsisen mot serien, selv om den dessverre er en del av en betenkelig trend: Folk som uttrykker sterke meninger mot noe de ikke har sett eller satt seg særlig godt inn i. Etter å ha sett alle de seks episodene, er det mulig å hevde at den danske krimserien er et lysende eksempel på at det er mulig å lage true crime-serie uten spekulasjon, uten å krenke offer og etterlatte eller mytologisere gjerningsmannen.

Søk: Søk etter spor fra drapsofferet utgjør deler av serien.  Foto: Per Arnesen

«Etterforskningen» er gjennomført radikalt gjort når det gjelder valg av perspektiv og hva den ikke viser. Med unntak av «22. juli» er serien mer gjennomført i perspektiv og etikk enn omtrent alt som er laget av drama og dokumentarer basert på virkelige forbrytelser her til lands.

Manusforfatter og regissør Tobias Lindholm skal ha mye av æren for seriens gode grep. For ti år siden var han på besøk under Kosmorama i Trondheim med sin første spillefilm, fengselsdramaet «R», som hadde Pilou Asbæk i hans første hovedrolle. De jobber sammen her også. I mellomtiden har Asbæk blitt en stigende internasjonal stjerne med rolle i «Game of Thrones», mens Lindholm har markert seg som en av Nordens ledende film- og serieskapere med dokudramaet «Kapringen» (2012) og den amerikanske serien «Mindhunter» (2017) som høydepunkt.

Det mest spesielle grepet i «Etterforskningen» er at drapsmannen er ute av bildet. Han nevnes knapt og vises aldri. Vi følger etterforskerne fra drapsalarm til rettssak, og framfor alt sjefetterforsker Jens Møller, som spilles av Søren Malling i en uforglemmelig rolle. Han har vært god i biroller i Lindholm-filmer som «Kapringen» og «Krigen», men det er denne han vil bli husket for, som etterforskeren som utvikler et spesielt forhold til foreldrene til drapsofferet (Rolf Lassgård og Pernilla August).

Pårørendes blikk: Rolf Lassgård og Pernilla August som foreldrene til drapsofferet.  Foto: Per Arnesen

True crime er en sjanger i påfallende vekst, fra dokumentar til drama. Det er ikke rart det skaper fascinasjon med historier på liv og død om forbrytelse og straff. Det er mye kvalitet på området, men det er sannelig mye spekulativ fråtsing i død og drama også. I norske dokuserier er rekonstruksjon av ytre dramatikk et særlig svakt punkt. «Etterforskningen» styrer unna disse fallgruvene ved å droppe dem.

Det er et kunststykke å lage en spennende, menneskelig serie rundt en sjokkerende drapssak og satse alt på folkene som prøver å løse, eller de som sørger over, saken. I stedet for skrekkscenene som medier formidlet i alle kanaler under rettssaken, viser «Etterforskningen» folk som snakker i mobil, leter i dokumenter og snakker med kolleger eller pårørende. Det låter kanskje tamt, men i stedet for å bade i menneskelig mørke, har Lindholm laget en true crime-serie som mest av alt appellerer til seernes medfølelse. Det er godt gjort og befriende til en forandring.

Les også kommentaren «True crime som hakka møkk»