Svarene jeg får i dag i forbindelse med Bertheussen-saken, ville kanskje gitt meg, og Bahareh, muligheten til å gå videre, med meg som statsråd, skriver Per Sandberg, som hoppet av politikken og startet bar med kjæresten Bahareh Letnes.   Foto: Kristin Svorte

Derfor skifter jeg parti og vemmes over norsk politikk

Å observere norsk politikk fra utsiden har gitt meg utrolig mange svar på hvorfor norske velgere føler avmakt mot norsk politikk.

Red.anm.: Per Sandberg meldte forrige helg overgang fra Fremskrittspartiet til partiet Liberalistene.

Eks-statsråd Per Willy Amundsen og statsminister Erna Solberg diskuterer hvordan hverdagen faktisk ser ut. Norske kommuner konkurrerer om hvem som har mest empati når det gjelder mottak av flyktninger fra Moria. I mellomtiden har jeg, etter over 30 år i Fremskrittspartiet, besluttet å skifte partitilhørighet. Det er slett ikke med glede. Jeg har en «ryggsekk» med gode år i politikken som folkevalgt for Fremskrittspartiet. Alt blir selvfølgelig bare spekulasjoner: Men hva hadde vært situasjonen hvis jeg ikke hadde trukket meg fra regjeringen i august 2018? Svarene jeg får i dag i forbindelse med Bertheussen-saken, ville kanskje gitt meg, og Bahareh, muligheten til å gå videre, med meg som statsråd. Bertheussen-saken har avdekket et lukket forum hvor jeg var ett av temaene. Lekkasjer, rykter, løgner og påstander til media – som dannet bakteppet for at jeg gikk av – kan ha kommet derfra. Og hadde jeg ikke gått av, da kan vel mye ha skjedd annerledes.

LES OGSÅ: Raser alt nå, etter Frps exit fra regjering?

Hvorfor velger jeg nå å skifte parti? Jeg registrerer mange, helt normalt, idiotiske kommentarer. Jeg har «konvertert» på grunn av min kjæreste, jeg har konvertert til «fri innvandring» og så videre. Sannheten er at jeg alltid har sett lenger enn min egen eller Frps nesetipp. De som har fulgt meg i Frp, har registrert dette. Jeg har provosert frem debatter og vedtak. Jeg har som medlem i regjering og Storting fremforhandlet kanskje Europas mest restriktive innvandringspolitikk. Det var helt nødvendig, og jeg er stolt og står fast på denne politikken. Så lenge alle de andre partiene skal holde fast på sin ubegrensede «cash benifit and free housing» til alle og enhver.

Men politikken i et fremtidsperspektiv blir annerledes. Det er titalls millioner mennesker som trykker på Europas grenser. Europa greier neppe å holde trykket på grensene nede så lenge alle «tilbudsvarer» som trekker negativ innvandring til Norge, opprettholdes. Innvandringenes kostnader er grundig dokumentert, men så langt har ikke noe parti tatt konsekvensen og foreslått endringer i trå med alle advarslene.

LES OGSÅ: Per Sandberg om koronakrisen: «Ingen tør å ta denne diskusjonen nå, men tiden vil komme»

Men det avgjørende i min beslutning om partiskifte har kommet etter to år utenfor den politiske boblen. Erfaring fra jobbleting, Nav og næringsetablering har gitt meg mange aha-opplevelser. Å samtidig observere norsk politikk fra utsiden har gitt meg utrolig mange svar på hvorfor norske velgere føler avmakt mot norsk politikk.

Politikk er mulighetenes kunst, sies det. Hvis dette er riktig, består kunsten i å forhandle seg bort fra prinsipper, saker og ideologi. Politiske partier og politikere er blitt kunstnere, mens politikken formes av byråkratiet, som, faktisk har prinsipper: Nemlig mer byråkrati. Staten svulmer ut og samfunnets bevegelsesfrihet skrumper inn. Vi er i en unntakssituasjon på grunn av korona, men jeg ser hver dag hva alle restriksjoner og belastningen på næringslivet gjør med oss. Som individ er vi kontrollert og begrenset fra vugge til grav. Borgerfriheten, som skriver seg tilbake til 1200-tallet, beskrives som friheter som beskytter individet fra styresmaktene. I dag, i 2020, ber alle om statens bistand. Hvorfor?

LES OGSÅ: Jeg sier bare: Våkne opp! Verden vil innhente oss

Lars Svendsens artikkel «Hva er Frihet», som ligger på Civita.no, er verdt å lese. Han skriver: «Frihet er allment anerkjent som et av de høyeste goder i menneskelivet. Enkelte betrakter det som et ubetinget gode, mens andre hevder at det må balanseres mot andre goder». Nemlig. Vi har en flora av politiske partier som mener friheten må balanseres mot «andre goder», finansiert med skatter og avgifter, påbud, forbud og restriksjoner. Da innskrenkes friheten. Mantraet «del godene», betyr altså at noen må avgi frihet for at andre skal kunne få frihet, tror man. Men gitt frihet tas inn ved nye påbud, restriksjoner, avgifter og skatter innføres og rammer alle. Dette kjennetegner særlig særinteressepartier som MDG og andre partier på venstresiden.

Svendsen skriver også: «Ethvert samfunn som skal kunne kalles liberalt, bør alltid ha et visst minstemål av negativ frihet, og det bør stilles strenge krav til begrunnelser for innskrenkning av den negative friheten». Dette var avgjørende for mitt partiskifte. Det stilles dessverre ingen krav til hvorfor den negative friheten innskrenkes nå lenger. Liberalistene vil stille slike krav.

Følg Adresseavisen Midtnorsk debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter