Arbeiderpartiets fylleslag på Dovrebanen i 1979 ble ikke offentlig kjent før politikerne selv skrev om det i sine memoarer.  Foto: NTB scanpix

Skal du skrive om fulle politikere, må du være edru selv

Alkohol er en fast følgesvenn på partienes landsmøter. Det er nok grunnen til at pressen har gjort en for dårlig jobb i mange saker.

Partilandsmøter er noe av det viktigste du kan være med på som politiker eller journalist. Der skapes ny politikk. Formuleringer som kan endre samfunnsutviklingen, diskuteres, finslipes og vedtas. Delegater fra land og strand dikterer hva politikerne på Stortinget og i regjeringen skal drive med, hvilke saker de skal prioritere, hvilke kamper de skal kjempe.

Men landsmøtene er også party. Når partifeller fra hele landet samles en hel helg under samme hotelltak, blir det fest. Vi journalister henger oss på.

Vi liker å sammenligne de ulike partienes festkultur. «Alle» er enige om at Senterpartiet har de beste festene. Det danses til langt ut i de små timer, litt sånn som vi husker fra lokalet i Grende-Norge.

En gang var jeg på nachspiel sammen med senterungdommer, ordførere og statsråder på et hotellrom i Ålesund. De fleste var dandert i og rundt rommets to enkeltsenger. Det var skrøner, latter og trønderviser for full hals. Høflige hotellverter var på døra både to og tre ganger før de mer bestemt ba alle om å forlate åstedet. Med en gang. Da ramlet vi i stedet utpå byen, på pianobar.

Noen år senere var det trange hotellrommet i Ålesund byttet ut med en suite i Loen. Dagen derpå sto et korps av måpende hotellansatte i døren. Vegg-til-vegg-teppet var marinert i eggerøre, spekemat og akevitt. Inne fra rommet kunne man høre den ene festarrangøren henvende seg til fylkeslederen: «Dette tror jeg vi bare må betale oss ut av!»

Lenge var det populært blant journalister å dra på Frps landsmøter. Det var folkelige fylleslag med fri sprit. I Venstre inviterer Oslo-partiet journalistene til drikketreff. Det er en overlevning fra den tiden avholdsbevegelsen sto sterkt i Venstre, og liberale Oslo-folk forbarmet seg over tørste pressefolk.

I 2011 gikk Aps landsmøte overraskende inn for å legge ned veto mot EUs postdirektiv etter det som ble omtalt som et «nachspiel-uhell». Flertallet forkastet et kompromiss, angivelig som motreaksjon på partiledelsens nattlige hardkjør for å unngå et slikt veto.

Mest minnerikt er likevel da KrF i Trondheim i 2013 bestemte seg for å skjenke alkohol ved pressebordene. Tiltaket var et forsøk på å unngå at journalistene stakk ut på byen i stedet for å være med på festmiddagen. Problemet var bare at KrF ikke skjønte seg på skjenking. De ba kelnerne fylle på etter hvert som det ble tomt, uten begrensninger.

Dette er jo artige og kuriøse historier. Men de danner samtidig et bakteppe for mer alvorlige tema. Ett av dem er dobbeltmoral. Det er disse festglade menneskene som i sum har gitt oss en av Europas mest restriktive alkoholregimer: Skyhøye avgifter, begrenset åpningstid og salgsmonopol. Selv om det er godt helsepolitisk begrunnet, skurrer det litt når denne politikken er utformet av landsmøtedelegater i tung bakrus.

LES DEBATTINNLEGGET: Alkohol og ufornuft

Aller mest alvorlig er likevel de mange uakseptable hendelsene som har skjedd i ly av festlighetene. Fellesnevneren for voldtektsanklagene mot nestlederne i Frp og Venstre, Terje Søviknes og Helge Solum Larsen, var beruselse. Anmeldelsene ble henlagt, men begge erkjente å ha hatt sex med jentene som da var henholdsvis 16 og 17 år gamle.

Alkohol var en sentral faktor i metoo-sakene mot både Aps Trond Giske og Høyres Kristian Tonning Riise. Og for den saks skyld, grisemeldingen som ble sendt til Liv Signe Navarsete fra Sp-gutta på hyttetur på Storlien? Sendt i fylla.

Og hvordan, hvis vi først skal dvele ved det mye omtalte Giske-nachspielet på «melkekartongen» på Heimdalsmyra i 2014, kunne noen tenke at det var greit at tenåringsjenter og middelaldrende menn lekte drikkeleker med seksuelt innhold? Det kunne ikke skjedd med mindre alkohol og rus var en akseptert – for ikke å si forventet – del av den politiske kulturen.

I dag, etter metoo, omtaler vi heldigvis disse sakene som en del av en ukultur. Som noe det er viktig å kvitte seg med. Da tror jeg det faktisk er nødvendig å skylle ut spriten med badevannet.

Gjennomgangstonen i de mange historiene vi har hørt, er at unge mennesker som har hatt ubehagelige opplevelser med sine politiske forbilder, synes det er vanskelig å si fra om opplevelsene sine. Ikke bare frykter de for sine egne muligheter i partiet, de er også redd for at historiene skader bevegelsen og idéfellesskapet de er en del av, og som de brenner for.

LES MER PÅ MIDTNORSK DEBATT: «Begge var fulle» - om organisasjonskultur og alkohol

Det måtte et metoo-opprør til for å renske opp i ukulturen. Mange har spurt meg om hvorfor vi i pressen ikke har omtalt disse tingene før. Vi må jo ha visst om mye av det som har foregått i kulissene i de politiske partiene?

Jeg har ikke noe godt svar. Det beryktede fylleslaget til Arbeiderpartiet, valgkampåpningen på Dovrebanen i 1979, ble ikke offentlig kjent før de involverte politikerne selv ga ut sine memoarer. Selv om toget var fullt av pressefolk.

Da Bergens Tidende i 2007 skrev om hvordan en synlig beruset SV-statsråd Øystein Djupedal truet med å ødelegge den unge Snorre Valens politiske karriere, var det egentlig første gang media løftet på sløret og ga publikum et innblikk i fyllerøret i norsk politikk.

Hvorfor har vi vært så måteholdne med å rapportere om disse tingene? Kanskje handler det om at vi har hatt høy terskel for å omtale enkeltpersoners rusvaner, at vi har tenkt at dette er noe som sorterer under privatlivets fred. Men det handler nok også om at vi mange ganger har vært med på festen, at vi har vært minst like bedugget som politikerne.

Det å ta en fortrolig samtale over en pils regnes fortsatt som en kurant journalistisk metode. Vår jobb er jo å innhente mest mulig informasjon. Henger du i baren hører du andre ting enn inne i landsmøtesalen. Men hvor lett er det å omtale fylleepisoder eller å beskrive en drikkekultur du selv er en aktiv deltaker i?

Skal vi skrive om fulle politikere, bør vi i det minste være edrue selv.