Erna Solberg sikter mot fire nye år som statsminister. Ikke siden Gerhardsen-epoken har en regjering styrt sammenhengende i tre perioder.   Foto: Håkon Mosvold/NTB scanpix

Hvis Erna ber kveldsbønn, handler den nok om Kjell Ingolf

Velgerne vil ha mer Solberg-politikk, selv etter sju år med Høyre-styre. Men det er humper på veien.

Det er godt gjort å øke oppslutningen etter å ha hatt ansvaret for å styre landet i så lang til som Solberg har gjort. Ikke siden Gerhardsens etterkrigsepoke har en regjering sittet sammenhengende i tre perioder. I det moderne Norge, landet med de stigende forventningers misnøye, er det vanskelig nok å få fornyet tillit etter én regjeringsperiode.

Det hindrer ikke Erna Solberg i å drømme. Det kan hun jo også tillate seg, med de positive målingene Høyre oppnår om dagen.

Partiet hennes gjør dessuten alt for å bygge opp under drømmen. Forslaget til nytt partiprogram, som ble lagt fram denne uka, skal i alle fall ikke stikke noen kjepper i hjulene. Som Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim påpeker, her handler det om å ikke foreslå noe for dristig eller provoserende som kan spore av valgkampen. Hans kollega i Dagens Næringsliv, Frithjof Jacobsen, er inne på det samme: Maktbegjæret er større en prinsippene i Høyre for tiden, skriver han.

I grove trekk skisserer programutkastet et parti som vil bli litt grønnere og litt hardere i klypa i innvandringspolitikken. Ellers er det meste som før. Til og med skattelettepolitikken, en kjernesak for Høyre gjennom alle tider, omtales som moderat. Og selv om Solberg gjerne snakker om at det er nødvendig å stramme inn den økonomiske politikken, vil programutkastet øke statens utgifter med opptil 40 milliarder kroner i løpet av neste fireårsperiode.

Det har vært viktig for programkomiteen å ikke tråkke på for mange tær. Der NHO, Høyres tradisjonelt nære allierte i samfunnsdebatten, foreslår friske velferdskutt for å redde norsk økonomi ut av en framtidig hengemyr, vil Høyre la det skure og gå. Å gå løs på for eksempel sykelønnsordningen er rett og slett for kontroversielt før et viktig stortingsvalg.

Enkeltpunkter i programutkastet kan selvsagt føre til gnisninger med samarbeidspartiene. Verken Venstre eller KrF ønsker strammere innvandringspolitikk, og KrF vil slite med å akseptere utvidede åpningstider for alkoholsalg eller lavere alkoholavgifter. Det samme gjelder for kontantstøtten dersom Høyre går inn for å avvikle den. Likevel vil disse punktene neppe vippe Solberg av pinnen. Hun har glattet over større uenigheter enn dette i regjeringsforhandlinger med et stadig skiftende sett av samarbeidspartier.

Det største hinderet for Solbergs muligheter til fire nye år i sjefsstolen handler ikke først og fremst om hennes eget parti, men om de andre borgerlige partiene. Venstre og KrF ligger konstant under sperregrensa på målingene. Også Frp er i en bølgedal. Partileder Siv Jensen fikk rett og slett ikke den uttellingen hun forventet da hun i januar tok partiet ut av regjering. Så selv om Arbeiderpartiet er nede på et historisk lavt nivå, viser fortsatt målingene et klart rødgrønt flertall dersom en inkluderer Rødt og MDG.

Solberg er helt avhengig av at Venstre og KrF klarer å løfte seg over sperregrensen og at også Frp gjør et godt valg. Når Venstre velger nytt lederskap på landsmøtet i slutten av denne måneden, er partiet trolig bedre rustet til å klare et slikt løft. I alle fall hvis partiet med dette får bukt med den uroen, baksnakket og maktkampen som har preget partiet de siste årene.

KrF er i en mer krevende situasjon. Partiet gikk inn i Solberg-regjeringen som et splittet parti. Halvparten ønsket et partnerskap med Ap og Senterpartiet. Hvis Solberg ber kveldsbønn, handler den nok om at partileder Kjell Ingolf Ropstad må klare å bygge bro mellom de to leirene før det nye stortingsvalget.