Presseoppbudet var stort da Sian hadde krenkefest og markering på Eidsvolls plass foran Stortinget. - Når Sian også i fremtiden vil hisse til bråk og aggresjon i norske byer, må mediene bruke sine ord til å forklare hva Sian er og hva de står for, skriver Jonas Skybakmoen.   Foto: Geir Olsen/Scanpix

Ord betyr noe – også Sian sine

Nyhetsmediene elsker bråk. Men de har et ansvar for å forklare hva som foregår.

Knøttlille Stopp Islamiseringen av Norge (Sian) er blitt omtalt nesten 4800 ganger i norsk presse de siste to årene. Selvsagt er det problematisk: Den muslimfiendtlige gruppa næres av oppmerksomhet. Og det blir alltid bråk når de markerer seg i offentligheten.

Som journalist for Filter Nyheter var jeg selv til stede på Eidsvolls plass foran Stortinget for snaut to uker siden. Jeg kunne telle 29 personer innenfor det avsperrede området hvor Sian-aktivistene befant seg. Flertallet av dem er godt voksne – dette er en liten organisasjon som aldri tiltrekker seg store tilhengerskarer.

Men det betyr ikke at den opererer i et vakuum. Heller er det slik at Sian-aktivistenes ord må tas på alvor, fordi budskapet finner gjenklang i et større omland.

Sians ideologiske omland består blant annet av flere høyreradikale eller ytterliggående nettsteder, der både skribenter og lesere i kommentarfeltet målbærer lignende holdninger og deler tilsvarende teorier. Enkelte av disse nettstedene er større enn andre (og minst ett av dem har i flere år mottatt millionstøtte over statsbudsjettet for å fremme integrering – per i dag får de bare millionstøtte). I tillegg kommer aktiviteten i lukkede, men store Facebook-grupper.

LES OGSÅ: Bermen på skjermen: Gjør vi oss klare for Hunger Games i ekte versjon her til lands?

Sian finner også sin støtte på tvers av ulike organisasjoner og grupperinger. For eksempel har det vært overlapp mellom medlemmer av Sian, Selvstendighetspartiet, Demokratene og til dels Fremskrittspartiet (noe partiledelsen har reagert skarpt på). Støtte har de også fått fra miljøer i utlandet – og herfra har de også hentet inspirasjon.

I Danmark har den rasismedømte aktivisten Rasmus Paludan og hans mikroskopiske parti Stram Kurs lenge benyttet seg av de samme rabulistiske og nesten teatralske aksjonsformene som Sian her hjemme. Typisk har det handlet om å skjende koranen, sette fyr på den eller kaste den i bakken, og aller helst i innvandrertette bydeler der reaksjonene er forventet å bli ekstra sterke – eller i beste fall (for de muslimfiendtlige aktivistene) voldelige. Dersom det i tillegg har gått ut over politi, offentlig eller privat eiendom, er det blitt regnet som en seier.

LES OGSÅ: Rasismen i Norge er mer skjult

Samtidig som hatpredikantene er fullstendig overbevist om at de besitter den fulle og hele sannheten om for eksempel muslimer og islam, leter de nemlig aktivt etter beviser: Ved å kalle en person drittsekk mange nok ganger, kan det til slutt hende at vedkommende oppfører seg som en drittsekk. På denne måten blir verdensbilder bekreftet. Og håpet til de muslimfiendtlige aktivistene, er selvsagt at tvilere vil føle en dragning mot det intense, endimensjonale budskapet de fremfører.

Dansk politi har brukt millioner av skattekroner på å beskytte Paludan når han gjennomfører sine lovlige, men bevisst provoserende aksjoner. Som i Norge har de store offentlige utgiftene og bråkmakeres utilgivelige ødeleggelse i forbindelse med aksjonene avstedkommet en debatt om ytringsfrihet.

LES OGSÅ: Synne (18): Dette gir oss i det svarte samfunnet makten til å vise og tale vår frustrasjon

Debatten er viktig, men skygger ofte for at det snakkes om hva grupper som Sian faktisk står for – og hvordan vi kan møte det. Det har oppstått pussige dikotomier, der det plutselig blir vanskelig å være for ytringsfrihet og mot rasisme samtidig. Mer konkret er antirasister blitt beskyldt for å hate ytringsfrihet, mens de muslimfiendtlige aktivistene har kunnet fremstille seg som voktere av liberale verdier.

Ytringsfriheten er jo en liberal verdi, men det er ingenting liberalt med Sian. Gruppa mener at norske muslimer «må deporteres eller interneres på livstid». Men at budskapet er såpass nådeløst, kan nesten virke for mye å prosessere her hjemme. Vi klarer å gjenkjenne umenneskeliggjøring når vi ser det dokumentert fra andre land eller tilbake i tid, men definerer det gjerne som «kritikk» når vi møter det i dag. Det er derfor grupper som snakker om tvangsdeportasjon og fengsling av religiøse minoriteter kan bli omtalt som «islamkritiske». Det innebærer en oppgradering, og er et resultat av at vi ikke anerkjenner hvilken brutal kraft som ligger i ordene.

Ord betyr noe. Og når Sian også i fremtiden vil hisse til bråk og aggresjon i norske byer, må mediene bruke sine ord til å forklare hva Sian er og hva de står for.

Jonas Skybakmoen er spaltist i Adresseavisen. Har arbeider til daglig som journalist i Filter Nyheter, en avis som driver med undersøkende journalistikk.

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter