Harald Are Lund og Sigbjørn Nedland mellom meterhøye CD-stabler på kontoret på Marienlyst  Foto: Richard Sagen

NRK-legenden gjorde det algoritmene ikke kan

Ved hans bortgang er det grunn til å minne om at Harald Are Lunds kulturformidling ville vært enda mer radikal i dagens NRK og mediebilde enn den var på 70- og 80-tallet.


Etter onsdagens triste melding om at Harald Are Lund døde i helga, 73 år gammel, har sosiale og andre medier vært preget av hyllester og historier om en musikkformidler uten like i Norge. Siden han jobbet i NRK i 50 år, fram til 2016, har han preget lydsporet til mange generasjoner nordmenn når det gjelder musikk utenfor allfarvei.

Det er rørende å lese de personlige minnene om en kulturformidler av rang, av folk som bare kjente ham som en stemme fra radioen. Samtidig er det et tankekors at mange av verdiene og kvalitetene Harald Are Lund sto for gjennom et radioliv som kulturformidler, er på vikende og tapende front, i og utenfor NRK.

I en tid hvor anbefalingsteknologi, innsiktsverktøy og målgruppesatsing preger mediebilde og kulturformidling stadig mer, er det fascinerende å lese Adresseavisens første presentasjon av Harald Are Lund, våren 1969. Programmet het «35 blå minutter» og ble sendt kl. 23 i landets eneste radiokanal.

Lund sa at han aktet å la sin egen smak være utslagsgivende, «hvilket betyr at det blir musikk som er annerledes enn det man vanlig vis hører i plateprogrammene i NRK». Det kan man trygt si, om følgende blanding: Blind Willie McTell, Penderecki, Olivier Messiaen, The Liverpool Scene, The Fugs og Howlin' Wolf. Hensikten var å stille ulike musikkformer opp mot hverandre, forklarte han.

80-tallsbarten: Harald Are Lund anno 1985, NTB / SCANPIX  Foto: Næss, Ola

Det låter som rammen for mange av hans program opp gjennom åra, med titler som «Musikkbussen», «Platespilleren», «Grammoforum», «Blå minutter», «Grå minutter», «Regnbuen», «Radioskopet», P3-epoken og æresrunden med «Harald Are Lund spiller sitt liv» på P13

Nysgjerrighet, oppdagertrang og glede ved å formidle unike opplevelser preget Lund som radiopersonlighet. Han har mye av æren eller skylden for å ha introdusert mange årskull av nordmenn utover 1970-tallet for den utfordrende musikken til eksentriske Captain Beefheart. At jeg som 14-åring kjøpte hans «Doc At The Radar Station» på min første tur til Oslo, i Norway Cup, skyldtes utelukkende Harald Are Lund. Fortsatt er det ei plate som krever sitt og jeg derfor ikke blir lei av, som mye av musikken han brant for.

Kapteinen: Færre nordmenn ville hørt om Captain Beefheart uten Lund. 

I en tid hvor NRK nesten ikke spilte rock på radio, fikk Lunds særpregede musikkformidling på landets eneste radiokanal det tilsynelatende smale til å gro. At DumDum Boys hyllet ham på 50-årsdagen og deler av Motorpsycho på 60-årsdagen viser bare deler av hans gjennomslag i landsdelen. Som plateprodusent var han med på å gi Vømmøl det store gjennombruddet med debutalbumet i 1974.

I dag, hvor det spilles pop og rock på radioen døgnet rundt, er det slutt på at riksdekkende radio og medier som satser bredt, utsetter folk flest for noe nytt og annerledes i håndplukket blanding. Kulturformidlingen til Lund er for lengst definert som nisje. Derfor kan 40- og 50-åringer som vokste opp med Harald Are Lund mimre til ånden fra den gang med «Transmission» på P13.

Dagens tenåringer kan jo eventuelt sette sin lit til at algoritmene leder dem til den nye Captain Beefheart, men jeg ville ikke ha veddet på det. Det var ikke sånn at Harald Are Lund gjorde de store massene til fans av Howlin' Wolf, Captain Beefheart, The Residents og Motorpsycho. Mange ristet på hodet av eller var kritisk til at han fikk ture fram med bråk i eteren.

Alt i 1972, på ungdomssidene til Adresseavisen, rocka nok kalt Annekset, kom en innsender med skarpe betraktninger om hva slags musikk som var moden for døden, eller skraphaugen i 1972. Der skrev signaturen Heba: «En viss type pop vil dø ut i 1972, nemlig den progressive og "Harald Are Lund-popen. Få vil gråte tårer over dens gravferd». Mange vil løfte fram mer inspirerende historier om NRK-legenden i dagene som kommer. Det er fint, men det er grunn til å minne om at kulturformidlingen og nysgjerrigheten på nye uttrykk som Lund representerte er under sterkt press, også i NRK. Det gjør hans bortgang enda tristere.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg