Funker bra: Erfaringer med korona-hjemmekontor fører forhåpentligvis til at flere kan jobbe hjemmefra - også etter pandemien.   Foto: Heiko Junge/NTB scanpix

At arbeidstakere oljer plattingen i arbeidstida, er ikke et problem

Debatten om hjemmekontor har kokt ned til to ting: Redselen for et delt arbeidsliv og for arbeidstakere som skulker.

Synes du det er irriterende, der du peser på jobb en fredag ettermiddag, å se at andre har hjemmekontor på hytta? Mens du skviser de siste dråpene ut av sitronen, ser du på Snapchat at de er på kajakktur allerede klokka 15. Urettferdig! Har de for lite å gjøre?

Nettopp urettferdighet og mistillit er stikkord i sommerens diskusjon om hjemmekontor.

I hovedsak er det leder for Arbeidsgivergiverforeningen Spekter, Anne-Kari Bratten, som har dratt i gang debatten. Ledere for store konsern som Telenor og Orkla har tro på at det blir mer hjemmekontor, også etter koronaen. Bedriften sparer penger på drift, ansatte sparer tid (og penger) når jobbreisen utgår. Bratten er derimot skeptisk.

Midtnorsk debatt: Fyll, spetakkel og lovbrudd. I kulturlivet er det fritt fram for «Petter er Petter»-mentalitet

Til Dagens Næringsliv lister hun opp flere utfordringer med hjemmekontor. Tilbakemeldingene kommer fra medlemsbedrifter:

Ledelse kan være mer krevende når ansatte sitter hjemme. Innovasjonsprosesser går saktere. I videomøter er deltagerne mer avventende og mindre kreative enn om de hadde møttes fysisk. Visse ukedager er dessuten mer populære hjemmekontordager enn andre: Fredag og mandag. Bratten er også bekymret for et delt arbeidsliv.

– Det kan være krevende at noen må ta 20-bussen til jobb, mens andre legger ut bilde av lunsj på terrassen på Instagram, illustrerer hun i et intervju med Dagens Næringsliv.

Anne-Kari Bratten, leder i Spekter.   Foto: Audun Braastad/NTB scanpix

Hun har noen gode poenger. Forskningen er splittet i spørsmålet om hvorvidt vi blir mer eller mindre produktive på hjemmekontor. Noen undersøkelser viser at vi blir mer effektive, mens andre avdekker at de fleste jobber bedre på kontoret. Hjemme går vi glipp av spontane møter og gruppefølelsen. Personlig tror jeg avstanden kan gjøre oss mindre rause overfor kolleger og ledere. En kort prat er mer inspirerende enn et ras av e-poster.

Likevel, jeg tror mange vil tjene på at bedrifter (og sjefer) i større grad er positive til hjemmekontor. I forskningslitteratur er det mange som trekker balansen mellom jobb og familieliv som et argument for mer hjemmekontor. Småbarnsforeldre kommer raskere tilbake i arbeidslivet i full stilling hvis jobbhverdagen er mer fleksibel. Velferdssamfunnet trenger flere skattebetalere i full jobb.

Uavhengig av om du sitter hjemme eller på kontoret, så må du uansett levere varene når du skal. Unnasluntrere makter å gjøre minst mulig uansett. Hjemmekontorister som vil kjøre ei yogaøkt eller beise plattingen i lunsjen, er ikke et problem, så lenge de gjør jobben og er tilgjengelige.

Midtnorsk debatt: Presset mot Giske øker - metoo-elefanten er løs

Muligens er det mange sjefer som føler at de mister kontrollen når staben ikke er innen rekkevidde rent fysisk. De bør spørre seg om de har et altfor sterkt kontrollbehov. «Micromanagement», altså kontrollfrika ledelse der sjefer henger over skuldra di, har dårlige vilkår når medarbeidere sitter på en mils avstand. Og det er bra.

Men hva med Brattens innspill om ovale weekender og et delt arbeidsliv?

I teorien bør det ikke spille noen rolle om folk er borte tirsdag, fredag eller mandag så lenge det passer bedriften og arbeidsoppgavene. Hvis sjefen din har jobba hver kveld hele uka for å få i land et stort prosjekt, er det også innafor at hen tar tidlig helg.

Men du trenger ikke være organisasjonspsykolog for å forstå at det er lite motiverende med kolleger og ledere som alltid har hjemmekontor fredag og mandag. Fredag etter lunsj er som lyden av matmors skritt for Pavlovs hunder: Vi begynner å sikle etter helg. Og vi sikler ekstra mye hvis kontorlandskapet er ribba for folk og du antar at sjefen allerede har jekket en fredagspils på hytta. Mandag symboliserer ny giv og oppbrettede ermer. Da forventer vi at flere er til stede.

Hvis ny teknologi gjør at ikke alle må sitte på kontor, må vi akseptere et delt arbeidsliv. I koronatider, hvor mange faktisk blir tvunget til å utsette seg for smittefare både på vei til jobb og på selve arbeidsplassen, er det urettferdig at mange kan sitte trygt hjemme. Men etter korona kan ikke misunnelsen over andres lunsj på balkongen være et argument for å piske alle ut av huset. For ei jordmor, en hjernekirurg, barnehagelærer eller bonde, sosiale mennesker som er avhengige adrenalin eller kroppsarbeid for å trives, er det uansett irrelevant at noen kan jobbe alene ved kjøkkenbordet.