Et parti med hodet i sanden

Trond Giske var på god vei til å bli fylkesleder. I løpet av et par hektiske døgn er alt snudd på hodet.

Mandag ettermiddag på Scandic Lerkendal i Trondheim: Arild Grande, Terje Søvik og Ola Øie legger fram innstillingen til Trøndelag Arbeiderparti på vegne av en samlet valgkomité. Komiteens leder, Arild Grande, avslører det alle på forhånd visste, at Trond Giske står på toppen av lista. - Vi har nå fremmet forslag om et lag som vi tror kan samarbeide godt, og som gleder seg til å jobbe sammen, sier han. Kort tid etter skriver Giske på sin Facebook-side at han er ydmyk og rørt over tilliten han blir vist.

Det var på mandag. I dag, noen hektiske døgn senere, har laget som skulle jobbe så godt sammen, gått i oppløsning.

Først kom det et debattinnlegg i Trønderdebatt fra Ellen Reitan, tidligere AUF-leder og bystyremedlem i Trondheim. Hun beskrev en ukultur i partiet der hun som AUF-leder advarte unge medlemmer mot å treffe navngitte tillitsvalgte i baren den ene dagen, for så å be dem om å stemme for de samme mennene til viktige verv den andre. Å velge Trond Giske, med hans metoo-historie i bagasjen, er å legitimere denne ukulturen, påpekte hun.

Så sto Sandra Skillingsås, tidligere valgkampmedarbeider og bystyremedlem i Trondheim, fram med sin historie i Adresseavisen. Skillingsås var også foreslått som styremedlem i «laget som gledet seg å jobbe sammen». Hun hadde jobbet tett med Giske og fortalte om en sjargong med seksuelle undertoner på partikontoret. I tillegg fortalte hun om en episode med Giske på et nachspiel i 2014, som hun opplevde som ubehagelig.

Deretter begynte ballen virkelig å rulle. Trøndelag AUF trakk sin støtte til Giskes kandidatur og oppfordret alle delegatene om å ikke stemme på ham. Arild Grande kalte inn valgkomiteen til et hastemøte som endte med at Giske ble vraket som lederkandidat.

Hva var det som brast så høyt? Hadde trege trøndere plutselig oppdaget metoo, flere år etter resten av verden?

Bildet er mer sammensatt enn som så. Da Trond Giske måtte trekke seg som Arbeiderpartiets nestleder i 2018, etter flere varsler om brudd på partiets retningslinjer mot seksuell trakassering, var det mange Ap-medlemmer i Trøndelag som ble skuffet og opprørt. Likevel fikk Giske-saken en litt annen betoning i Trøndelag enn i landet forøvrig.

For det første har Giske en spesiell posisjon blant trøndere. Han er blant de sterkeste og mest profilerte politikerne fylket kan oppdrive. Da han måtte trekke seg som nestleder, trakk han seg også tilbake fra den nasjonale, politiske arenaen. I stedet brukte han tiden godt i Trøndelag. Han reiste rundt og snakket med partimedlemmer rundt om i hele fylket, og han ledet et organisasjonsutvalg som skulle gjenreise det gamle sosialdemokratiske folkepartiet. Som en Martin Tranmæl tok han til orde for å bygge organisasjonen nedenfra og opp. Han revitaliserte på sett og vis sitt gamle image som grasrotas mann.

Samtidig ble metoo-varslene fra 2017 og 2018 tolket inn i en politisk maktkamp. Fortellingen var at de ble brukt i et maktspill mellom Oslo-eliten og det politiske alternativet som Giske-fløyen står for. Ettersom Giske i tillegg beklaget upassende oppførsel allerede i 2017, mente mange i Trøndelag at tiden var moden for å gi Giske fornyet tillit. Støtten var så sterk ute i partilagene, at da valgkomiteen søkte etter den mest samlende lederkandidaten, kom de ikke utenom Giske.

Nå kan vi fastslå at tiden definitivt ikke var moden for Giskes comeback. Planen ble veltet av historiene fra de unge Ap-kvinnene. Egentlig skiller ikke disse historiene seg nevneverdig fra dem som ble kjent i 2017. Det nye er at de kommer fra Giskes hjemmebane, fra hans egen innerste krets. Og at det er historier som handler om unge AUF-medlemmer.

Historiene forteller om en inngrodd partikultur i Trøndelag der du må stå på god fot med de riktige personene for å komme deg opp og fram i partiet. Det er en usunn kultur som åpner for maktmisbruk og som gjør det vanskelig å si fra om overtramp og ubehagelige opplevelser. Det er ingen som hevder at Giske alene er ansvarlig for denne ukulturen. Men han har vært en sentral del av den og oppfattes som en representant for den. Det store spørsmålet er hvordan i all verden Trond Giske, med sin belastede bakgrunn, kunne rydde opp i dette? I dag er det vanskelig å forstå hvordan valgkomiteen kunne tro dette på mandag.

Metoo har selvsagt ikke gått hus forbi i Trøndelag, heller ikke blant arbeiderpartifolk. Men slik jeg har fått det forklart, var det aldri rom for å diskutere metoo internt i partiet. Det ville med en gang bli koblet opp mot Trond Giskes sak, og var dermed et ømtålig og ubehagelig tema. Det kunne også medføre risiko for egen framtid i en partikultur der det fortsatt gjelder å ikke legge seg ut med feil personer. Dermed ble metoo elefanten i rommet, noe alle visste om, men som det ikke ble snakket høyt om.

Dette er i strid med hva ordfører Rita Ottervik og leder i Trondheim Arbeiderparti Hanne Bjørnbet hevder i et innlegg i Adresseavisen. De skriver at det er jobbet systematisk med organisasjonskulturen i partiet de siste årene, og at det er brukt tid på etiske diskusjoner og refleksjoner rundt holdninger og akseptabel adferd.

Uansett hvilken versjon som er riktig, kunne det vært interessant å vite hva Ottervik og Bjørnbet, Ap-ledere gjennom en årrekke, har visst om ukulturen som Reitan, Skillingsås og flere har fortalt om de siste dagene. Og hva de i så fall har gjort for å bekjempe den. Problemet er at verken Ottervik eller Bjørnbet har ønsket å stille til intervju med oss. Heller ikke avisa Nidaros fikk ordfører Ottervik i tale. En forespørsel om intervju i forbindelse med fylkesårsmøtet og ledervalget ble besvart slik i en sms: «Har ikke tenkt å bidra i den».

Det danner seg et bilde av en partiorganisasjon som har stukket hodet i sanden når det kommer til metoo. Først da Trond Giske sto på trappene til å få det øverste tillitsvervet i Trøndelag, kom reaksjonen. Og da den kom, kom den til gagns.