Provoserer om metoo: Den svenske forfatteren Åsa Linderborgs nye bok «Året med 13 måneder» tar et kraftig oppgjør med svenske mediers dekning av metoo-kampanjen, inkludert hennes egen rolle, skriver vår kommentator. Foto: Terje Bendiksby / Scanpix  Foto: Terje Bendiksby

Så det meste var feil med metoo, nå da?

Åsa Linderborg høster storm i Sverige for sitt oppgjør med medienes rolle under metoo. Også Norge preges av tilbakeslag mot kampanjen.


Høsten 2017 begynner å virke som veldig lenge siden. Tafsing virker ikke som et særlig aktuelt problem, og metoo-kampanjen som rystet og ganske sikkert har bidratt til å endre verden, har kommet litt i bakevja. Den møtes nå med mer kritisk refleksjon og etterpåklokskap enn i kampanjens hete. Det er bra, men det bør gis rom for flere posisjoner enn for eller imot.

Harvey Weinstein ble dømt til 23 års fengsel for voldtekt og seksuelle overgrep. Den såkalte kulturprofilen i Sverige, Jean-Claude Arnault ble dømt til to og et halvt års fengsel for voldtekt. På den andre siden ble Cissy Wallin som anklaget Fredrik Virtanen for voldtekt, dømt for ærekrenkelse. Her til lands trakk Trond Giske seg som nestleder i Arbeiderpartiet i 2018 etter anklager om upassende opptreden.

Kulturprofilen; Jean-Claude Arnault, den såkalte kulturprofilen ble dømt for voldtekt etter avsløringene i Dagens Nyheter.  Foto: Fredrik Sandberg/TT

I helga ble Åsa Linderborgs bok «Året med 13 måneder» lansert både i Sverige og Norge. Den nevner så vidt Giske-saken, delvis som eksempel på forskjellen mellom Norge og Sverige i metoo, med færre saker med identifisering her til lands.

Hun skriver inngående om sakene rundt Virtanen og Arnault, hvor Expressen og Dagens Nyheter var ledende i dekningen. Framfor alt skriver hun om anklagene mot teaterdirektør Benny Fredriksson, hvor Aftonbladet og Linderborg drev saken fram i offentligheten. Fredriksson tok sitt eget liv våren 2018, like før en ekstern granskningsrapport renvasket ham for anklager om seksuell trakassering.

En av grunnene til at Linderborgs bok er verdt å lese og diskutere, er at den innimellom det personlige og til dels private serverer skarp mediekritikk, ikke bare mot andre medier, men også mot egen rolle og egen avis. Det er svært sjelden å lese hardtslående, profilerte journalister/kommentatorer som så sterkt tar selvkritikk for noe de har skrevet som henne, når det gjelder kommentarene hun skrev om Benny Fredriksson.

Hun skildrer ganske godt drevet, eller «blodtåka» som det gjerne kalles på norsk i mediebransjen, når medier konkurrerer så sterkt om dekning av samme sak eller fenomen at det går på bekostning av etiske vurderinger. Linderborg mener svenske medier sviktet under metoo fordi de skrev og publiserte saker «som aldri hadde blitt sluppet gjennom i en normal situasjon». Sveriges svar på Pressens Faglige Utvalg synes å være enige. Hele 24 metoo-saker i alle de største svenske mediene har fått skarp kritikk av Pressens Opinionsnämd.

LES OGSÅ ANMELDELSEN AV LINDERBORG-BOKA: «Mor Åsa svinger pisken»

Boka, som er full av syrlige spissformuleringer og karakterdrap på kolleger og konkurrenter, har skapt storm i Sverige. Hun beskyldes med en viss rett for å være omtrent like unyansert som hun kritiserer andre for å være. Cissi Wallin, som først navnga Fredrik Virtanen, kalles «iskald og skruppelløs, dritpen og sammen med en mangemillionær – hun er uutholdelig». Hun skriver at det var som å lene seg mot et dusjforheng, om Aftonbladets sjefredaktør i stormens hente.

Linderborg er gjennomgående kritisk til det meste som har med konkurrenten Dagens Nyheter å gjøre. Hun raljerer over avisas avsløring av kulturprofil Arnault og skandalene rundt ham og Svenska Akademien. Journalist Matilda Gustavsson, som avslørte saken og også har fått sin metoo-bok «Klubben» oversatt til norsk, har gode poeng når hun kritiserer Linderborg for å redusere historiene til kvinnene som varslet.

Kritisk: Nils Ole Oftebro støtter Åsa Linderborgs kritikk av metoo. Her som Gammal-Jostein på Stiklestad i 2019.  Foto: LEIF ARNE HOLME

Motstrøms-perspektivet til Linderborg er verdifullt, til tross for svakheter. Det får ekstra kraft fra en kvinne som definerer seg på venstresida. At skuespiller Nils Ole Oftebro i helga uttalte til Dagbladet at «deler av metoo er en hekseprosess», slår ikke like sterkt, men det viser at det er lettere å komme med motforestillinger nå enn i 2017.

Linderborg er på sitt mest trangsynte i boka når hun ikke blir opprørt over anklagene mot Arnault fordi det er noe «vi i kulturbransjen har kjent til i alle år». Hun skildrer til og med hvordan hun selv som ung skribent ble utsatt for grove tilnærmelser fra ham. Nettopp det at maktpersoner ikke lenger kan ture fram med trakassering uten risiko for at det straffer seg, er et framskritt som ikke bør undervurderes når metoo-diskuteres med 2020-briller.

Les flere kommentarer av Terje Eidsvåg