Pussig at det er så ettertraktet å bli Venstre-leder

Venstre har vært under sperregrensen et helt år. Det er ikke til hinder for at det blir kamp om ledervervet.

I juli kunne Venstre notere seg for et aldri så lite jubileum - partiet har holdt seg sammenhengende under sperregrensa på fire prosent på gjennomsnittet av landets meningsmålinger i ett år. Ofte med god margin. Slik som på den siste målingen i Klassekampen og Nationen, der Venstre oppnådde fattige 2,5 prosent.

Det er en stående vits i sosiale medier at partiets oppslutning gjerne er lavere enn den oppgitte feilmarginen på målingene. Poenget i vitsen er at Venstre i verste fall kan ha negativ oppslutning. I virkelighetens verden har selvsagt Venstre velgere, feilmarginen som oppgis gjelder det største partiet i målingen. Og dermed ikke Venstre. Utover dette er tallenes tale klar, Venstre har en stor jobb framfor seg dersom partiet skal rekruttere nok velgere til å komme over sperregrensa og være med i konkurransen om de 19 utjevningsmandatene til Stortinget.

Til tross for den vedvarende mangelen på velgerappell, virker det som om partilederjobben i Venstre er landets mest attraktive. Til nå har to kandidater bekreftet at de ønsker å bli leder, og ingen skal bli overrasket om flere melder seg på. Allerede før sommeren varslet klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn at han ønsket å overta etter avtroppende leder Trine Skei Grande. I helga slapp kulturminister Abid Raja nyheten om at også han melder seg på lederkampen. Noen stor nyhet var det ikke, det mest overraskende er hvor lang tid Raja har brukt på å lansere sitt kandidatur.

LES OGSÅ: Trøndelag Venstre vil ha Raja som Venstre-leder

Rotevatn hilste konkurransen velkommen på følgende vis på twitter: «Då eg i vår varsla at eg er kandidat til å bli partileiar, var det fordi eg trur dei beste diskusjonane skjer i ope lende». Derfor var han glad for at også Raja er åpen om sitt kandidatur, la han til. En skal vanligvis være forsiktig med å lese inn alskens skjulte budskap i tekster som dette, men den kan tolkes som et aldri så lite stikk til andre potensielle lederkandidater som ennå ikke har kommet ut av skapet.

De to øvrige Venstre-statsrådene, kunnskapsminister Guri Melby og næringsminister Iselin Nybø, nevnes hyppig som aktuelle lederkandidater. Ingen av dem har så langt bekreftet eller avkreftet om de ønsker å bli partileder. I NRKs Politisk kvarter mandag unnlot Melby nok en gang å svare på om hun er lederkandidat. Hun forklarte at hennes oppmerksomhet var rettet mot skolestarten for landets elever, ikke på lederspørsmålet i Venstre.

En skal ikke ha veldig utviklet fantasi for å se for seg aktivitet i kulissene i Venstre. En mulig lederkandidat som Melby skal ikke bare granske eget hjerte og nyrer for å finne ut om hun er motivert til å gå løs på en krevende jobb som denne, hun vil nok også bruke tid på å kartlegge hvor stor støtte hun har i partiet. Det er til å forstå, Melby har jo tapt både en nominasjonskamp til Stortinget i Sør-Trøndelag og en kampvotering om nestledervervet i partiet. Det frister neppe å gå på et nytt nederlag.

I tillegg til disse fire har begge de sittende nestlederne, Terje Breivik og Ola Elvestuen, signalisert at de er interessert å fortsette i partiledelsen. Det kan dermed være seks kandidater til de tre lederposisjonene. Hvorfor er det så populært å lede et parti i stabilt sideleie under sperregrensen? Nå må vi anta at alle lederkandidatene har et brennende engasjement for å fremme Venstres politiske prosjekt. Dernest løper den nye Venstre-lederen ingen større risiko for å at det går dårligere med partiet enn det allerede har gjort. Det er knapt mulig.

Et annet spørsmål er hvor gode utsiktene er for å bli en suksess som Venstre-leder. Rotevatn har tro på vekst dersom en ny ledelse klarer å få bukt med personstriden og den interne uroen som har preget partiet i lengre tid. Men problemene til partiet er nok mer sammensatte enn som så.

Bunnmålingene har avslørt at partiet mangler et grunnfjell. Og hvorfor satse på Vingle-Venstre når vi har robuste Høyre? Venstre har selvsagt politikk som skiller seg fra Høyre, slik som en liberal innvandringspolitikk og en offensiv klimapolitikk. Men Venstres brodd på disse saksfeltene blir kraftig dempet av det faktum at partiet sitter i regjering med Høyre - til og med på Frps nåde.

Den nye partilederens hovedutfordring, å overbevise et bredere lag av befolkningen om at Venstre representerer nettopp deres interesser, er neppe en misunnelsesverdig oppgave.