I dager hvor mye smitteoppblomstring kan knyttes til besøk i utlandet, er det på tide å hente fram ei av de beste norske bøkene de siste 20 åra. Det er neppe skrevet norsk litteratur som bedre formidler skepsisen til, men samtidig også den norske drømmen om Utlandet.
Jeg sikter selvsagt til Rune Belsviks fabelaktige barnebokserie om Dustefjerten og vennene hans, toppet av den sjette boka, «Dustefjerten og den store sommarferieturen» fra 2003. Dustefjerten bor i et lite land ved en bekk, sammen med Kavringreven, Bollefisen, Holesnusken, Oktava og Andungen. De kan til forveksling minne om typiske nordmenn. Etter mye tvil bestemmer de seg for å ta en tur til Utlandet.
Surpompen Holesnusken spiser gammelt brød og finner glede i å fryse mens han tenker på at han har mer ved enn alle andre. Andungen har ikke hjerte til å si at den har lært å fly, fordi den vet at Dustefjerten ikke liker forandring. Dustefjerten håper noen av dem blir syke, så de kan avlyse turen.
De legger i vei, og som hos mange nordmenn er det et stykke mellom tanke, ord og handling. Selv om de sett med dagens øyne heldigvis ikke kommer seg til Utlandet, får de en fin sommer med opplevelser som å se havet og å smake rosiner for første gang. Ferien blir bra den, men de frykter likevel at sola skinner så mye i Utlandet at det blir mindre på dem. Litt som her, men helt uten svenskehandel.
