Jeg hadde aldri kunne tatt denne utdannelsen, og fått disse opplevelsene, hadde det ikke vært for at våre politikere ble enige på tvers av partipolitikk i 1947, skriver Marianne Danielsen.  Foto: Terje Svaan

En hyllest til Lånekassen – jeg avslutter herved mitt kundeforhold!

I dag er det immatrikulering ved NTNU. For 24 år siden sto vår gjestespaltist Marianne Danielsen for første gang i korridorene på Dragvoll. Nå markerer hun nok en milepæl:

Den 31. juli 2020 betalte jeg inn det aller siste avdraget på lånet mitt og det føltes på mange måter som en merkedag som burde feires. Jeg er 44 år og har brukt de siste 20 årene på å betale ned studielånet mitt, sakte men sikkert. Det er et lån med gode betingelser, så det har bare surret og gått på fast avbetaling. Helt til lånesummen plutselig var innfridd.

Merkedagen ble behørig feiret med meldingsutvekslinger med gratulasjoner med gamle studiekamerater og venner. Mange av de samme vennene jeg faktisk brukte studielånet sammen med. Og det får meg til å tenke på hva jeg faktisk brukte pengene på.

Penger som kom inn på konto i form av lån og stipender i en periode på fire-fem år. Penger som ble brukt på å leie bolig, pensumbøker, reiser frem og tilbake til studiesteder og til øl, selvsagt.

Hvor deilig var det ikke å få denne beskjeden i innboksen?   Foto: faksimile

LES OGSÅ: Over tusen kjempet om kun 20 studieplasser: - Jeg ble nervøs da jeg så hvor mange søkere det var

Jeg husker at vi snakket mye om at den ølen vi drakk på TØHnna (festbula vi hadde på høgskolen på slutten av 90-tallet) kom til å rente seg kraftig og bli dobbelt så dyr når vi skulle betale tilbake på lånene våre.

Det første jeg gjorde var å ta ex.phil sammen med veldig mange andre ubevisste og umotiverte studenter. Jeg strøk nesten på faget «Logikk», det gikk ikke så veldig bra på «filosofien» heller, men jeg mener jeg fikk en helt ok karakter på «sosialantropologien», uten at det nødvendigvis gjorde meg mer motivert for videre studier på NTNU. Så jeg startet på et fire år langt studie som til slutt endte opp i en siviløkonomtittel. På veien har jeg studert økonomi og administrasjon på norsk høgskole, studert finans, HR og Marketing på et solid amerikansk universitet på vestkysten, studert filosofi (det gikk bedre denne gangen) på amerikansk sommerskole og vært på utveksling til et universitet for å studere «Asian business» i tropisk sone i Australia.

LES OGSÅ: Noor Latif (19) kom gjennom nåløyet: Disse studiene er vanskeligst å komme inn på

I tillegg har jeg opplevd ulike kulturer, studiekulturer, fått mange nye venner og spennende opplevelser som har vært med på å definere den jeg har blitt. Bare muligheten til å velge faget «Painting: non figurative art» på gøy i Australia (jeg hadde nemlig «fylt opp» siviløkonom-kravene allerede) var en opplevelse i seg selv. Men jeg har ikke hatt så mye nytte av non-figurativ aktmaling i karrieren min. Dessverre. Eller kanskje jeg skal si heldigvis?

Marianne Danielsen er gjestespaltist i Adresseavisen.  Foto: Terje Svaan

Jeg hadde aldri kunne tatt denne utdannelsen, og fått disse opplevelsene, hadde det ikke vært for at våre politikere ble enige på tvers av partipolitikk i 1947. Da var det et stort behov for statlig studiefinansiering, og Lånekassen ble derfor etablert i denne etterkrigstiden. Det var også et stort behov for arbeidskraft på mange områder, og svært få hadde muligheten til å finansiere sin egen utdanning. Dette var starten på en utdanningsrevolusjon i Norge. Da ble det mulig for alle å realisere sine drømmer om utdanning, selv for dem som kom fra familier med dårlig råd.

LES OGSÅ: Da Henrik fikk jobb som lærervikar, skjønte han hva han skulle studere

Videre ble støtteordningene endret og utviklet i løpet av de kommende årene til også inkludere støtte og stipend til dem som studerte borte hjemmefra, samt rentefritt lån under utdanningen og en rekke andre inkluderende endringer. En utvikling som ble drevet fremover av krav og politisk påvirkning fra studentene selv.

LES OGSÅ: Nye studenter kan søke støtte fra Lånekassen

Lånekassen har vært med på å utjevne økonomiske forskjeller, bedre oppvekstsvilkårene, skape likestilling mellom kjønnene og gi like muligheter til alle i hele landet. Lånekassen inkluderer alle og er et viktig politisk virkemiddel som har hatt, og har, stor påvirkning på samfunnet vårt.

I dag har Norge et høyt utdanningsnivå, sammenlignet med mange land i verden. Og kvinner deltar mer i arbeidslivet enn i de aller fleste andre land.

Det får meg til å reflektere (nok en gang) over hvor heldige vi er, vi som bor i Norge. Å bli betraktet som selvstendig individ i en alder av 19 år, for så å kunne velge studieretning, uavhengig av min families økonomiske status, er helt klart noe jeg har tatt for gitt. Derfor kjenner jeg på takknemlighet når jeg nå avslutter mitt kundeforhold med Lånekassen.

Tusen takk for alle mulighetene!

Følg Adresseavisen Debatt på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter