Nordmenn er gale etter bolig. Motivasjonen er utsikter til høy avkastning og et flott hjem.   Foto: Shutterstock

Heller en megler som forteller gladnyheter enn nyheter om boligskatt

Lykken i livet er ikke lykke. Men å eie bolig.

«Gratis og uforpliktande verdivurdering» er den treffende tittelen på en roman av Marit Eikemo som kom ut for et par år siden. Den handler om Hanne, som blir helt opphengt i drømmehuset som en dag dukker opp på Finn. Parforholdet knaker i sammenføyningene etter slitsomme år som småbarnsforeldre, og stemninga blir ikke bedre av at de fortsatt bor i en liten, «ungdommelig» leilighet. Hanne har stor tro på at forholdet blir bedre, at hun blir en rausere, gladere person hvis de får kjøpt dette middelklassehippe huset med hage. I banken bønnfaller hun bankmannen om å «makse» lånet. For huset handler ikke bare om livskvalitet, men om en investering som gir stor avkastning gitt boligprisene som øker år for år. Når formue er gulrota, er det nærmest umoralsk og pur idioti å bli boende i den slitne treroms-en.

Leseren skjønner snart at Hanne neppe blir en gladlaks som plutselig vil invitere til middagsselskaper, selv om de skulle vinne budrunden. Samtidig er hun et glimrende eksempel på nordmenns enorme sug etter å eie og investere i bolig. Å komme seg inn på boligmarkedet er det absolutt viktigste målet for de fleste av oss. Og det er ikke det minste rart. Det handler både om følelsen av å eie sitt eget som «alle andre» og om penger. Med boligpriser som bare stiger og stiger, er det nærmest blitt en kamp mot klokka for å komme seg inn.

Midtnorsk debatt: Den følelsen, når ferjemannen tar oss ut av køa

Og det gjelder å være en del av A-laget. A-laget har valgt sine foreldre med omhu. Foreldre med lav gjeld og villa i byen som ble kjøpt i 1972, er å foretrekke. De kan hjelpe deg inn på boligmarkedet allerede mens du er student, og du har gode utsikter til en anselig arv. Da gjelder det å ikke velge seg for mange søsken som du må dele med. B-laget har foreldre som bor på steder som totalt utkonkurreres av boligprisstigningen i de største byene.

Vi bygger rede til vi går i grava.   Foto: Tegning: Karl Gundersen

Hjemmet har altså gått fra å være et velferdsgode til å bli en mulighet til å tjene penger. Boligprisene øker mer enn lønningene, og fast eiendom er blitt et investeringsobjekt. I fjor var 15 prosent av alle boliger, sekundærboliger. Den store eiendomsbobla ser aldri ut til å sprekke, selv ikke en global pandemi har dempet kjøpelysten.

Det er gjort noen forsøk på å kjøle ned markedet og dempe nordmenns enorme gjeldsgrad. En ny boliglånsforskrift setter strengere krav til egenkapital og for hvor mye du kan låne (fem ganger årsinntekt). Bankenes mulighet til å utvise skjønn hos enkelte kunder, er satt til ti prosent av det totale utlånet hvert kvartal. Finanstilsynet ville være enda hardere i klypa, men daværende finansminister Siv Jensen (Frp) sa nei. I mars, mens koronaen tok rennafart inn i våre liv, ble denne fleksibilitetskvoten satt til 20 prosent ut året. Sammen med hjemmeferie og rentekutt, er dette koronaeffekten som sannsynligvis bidro til at boligprisene steg i sommer.

Et tøft eiendomsmarked til tross, nesten 80 prosent av norske husholdninger eier sin egen bolig. De siste årene har det imidlertid vært en nedgang i hvor mange som eier, og nedgangen er størst blant dem med dårligst råd. For mange som kan skyte en hvit pinn etter å kjøpe selv noen gang, må det være provoserende med en boligpolitikk som favoriserer huseier. Som leietaker subsidierer du husverten som ikke betaler skatt hvis hybelen er i samme hus. Eier får fradrag og får betalt ned på lånet, mens leietaker «kaster tusenlapper ut av vinduet» hver måned.

I ei ny bok om norsk boligpolitikk antyder forfatter Hannah Gitmark at byene kan få trøbbel i framtida. Når «vanlige» arbeidsfolk som sykepleiere, lærere og ansatte i restaurantbransjen ikke har råd til å bo sentralt, er det negativt for byen, uttalte hun til Dagens Næringsliv sist helg. Hvis reiseveien til jobb blir for tidkrevende fordi du må bo billig langt fra arbeidsplassen i sentrum, vil flere velge bort jobb i byen. Helsearbeidere er viktige for velferdsstaten og barfolk er viktige for miljøet og tilbudet i en by. Det handler altså ikke om at det er en menneskerett å få bo nær kaffebarer i et pulserende sentrum, men at byene og velferden trenger en sammensatt befolkning.

Midtnorsk debatt: Lettere å få tak i Koskenkorva enn skismurning på Byåsen

Med en boligpolitikk der enkelte tjener mer penger på å eie bolig enn å jobbe, er det flere som mener det er klokere å skattelegge bolig enn arbeid. Det ville blitt mer rettferdig. «Alle» har en jobb, men ikke alle eier hjemmet sitt. Når nesten åtte av ti eier selv, er selvsagt ikke dette noen politisk vinnersak. Har vi boligeiere først satt oss i gjeld, er vi mer opptatt av å hente inn en megler som kan fortelle gledelige nyheter om verdistigning enn å betale mer til fellesskapet.

Boligprisene i Norge steg i siste kvartal, men Trøndelag - med unntak av Trondheim - hadde en prisnedgang.   Foto: Morten Antonsen

En mulighet som omgår en svært upopulær beskatning, er mer sosial boligbygging. En større, tredje boligsektor som befinner seg mellom kommunale boliger og det private eie- og leiemarkedet er blitt aktuelt. I Trondheim kjemper foreningen Fargemarka for å beholde de rivningsklare, kommunale byggene på Østmarka. De vil drifte og leie boligene for en billig penge. Rivningssaken skulle behandles politisk i formannskapet sist tirsdag, men er utsatt. Til høsten legger også regjeringa fram flere modeller som skal hjelpe folk med langvarige problemer til å komme seg inn på boligmarkedet. Blant annet skal startlån og tilskudd fra kommunen gjøre at flere får spart opp egenkapital, slik at de kan kjøpe leiligheten de leier.

Midtnorsk debatt: Hvorfor er hår så viktig?

Disse grepene bidrar neppe til en stor sosial utjevning. Men det kan justere en boligpolitikk som er helt overtatt av markedet og som graver grøfta mellom fattig og rik stadig dypere.