Lang ferjekø i Gryllefjord på Senja i Troms.   Foto: Kirsti Vanvik

Den følelsen, når ferjemannen tar oss ut av køa

Ferjeturen kostet flesk, men vi følte at vi hadde vunnet i Lotto.

Det skulle bli sommeren hvor nordmenn generelt, og byfolk spesielt, fikk føle norsk samferdsel på kroppen. Ja, lære ett og annet om at det finnes andre utfordringer enn ruteomlegging på metrobuss og kork på Klett. For når nesten hele Norge skal ha norgesferie, så innebærer det også lengre distanser i elbil, overfart med bilferje og togturer i alle retninger.

Midtnorsk debatt: Fem typer feriebilder som ikke forteller sannheten

Ikke overraskende har det ført til dårlig stemning enkelte steder. Bak kulissen av magisk midnattssol og fantastisk vestlandsnatur i sosiale medier, har reisende rast over ferjekøer, dyre ferjebillettpriser, elendig (og dyrt) togtilbud og ladekaos for elbilister. Koronaskandalen på Hurtigruten er et kapittel for seg. Lokalbefolkninga har på sin side klaget over selvopptatte feriefolk som skiter i hagene og spør privatpersoner om de kan få lade Tesla-en hjemme hos dem.

Norges juveler: Storferga MF «Stetind» mellom Senja og Andenes gir en formidabel utsikt.   Foto: Kirsti Vanvik

Slike nyhetsoppslag i forkant av min egen ferie, gjorde at jeg var mentalt forberedt da jeg la ut på hjul i sommer. Men jeg rakk ikke komme til Folldal før irritasjonen tok meg. Der var to av tre hurtigladere i ustand. Likevel var bilen lada nok til at jeg greide meg på hyttetur i Rondane de neste dagene. Og jeg regnet med at laderne var fiksa innen jeg skulle reise hjemover. Men, nei da. Fortsatt ute av drift – midt i fellesferien.

Likevel, jeg hadde nerver og rekkevidde nok til å klare meg over fjellet til Oppdal. Verre var det for ei dame i en sliten Nissan Leaf som bare hadde én prosent strøm igjen. I fortvilelsen fortalte at hun var nyskilt tobarnsmor på sin første aleneferie med ungene. Hun fikk noia av dette rotteracet for å kapre en lader på veien. Rekkeviddeangsten kastet skygger over feriefølelsen der utenfor Joker’n i det tidligere gruvesamfunnet Folldal.

Snart finnes det ingen unnskyldning for ikke å velge elbil. Rekkevidden øker stadig, det er klima og penger spart. Så fremt du ikke er dagpendler mellom Kautokeino og Porsanger, er det ingen grunn til å velge bort elektrisk. Men hvis regjeringas mål om at alle biler som selges i 2025 skal være nullutslippsbiler, må infrastrukturen bygges ut flere steder. Og den må funke.

Midtnorsk debatt: Lettere å få tak i Koskenkorva enn skismurning på Byåsen

Men for oss byfolk på ferie er verken kø, dyre ferjebilletter eller dysfunksjonelle ladere store problemer. Dette er ikke en del av hverdagen vår. For øyboere langs kysten handler det om være eller ikke være. Det er ikke rart at de raser når ferjeavgangene blir færre, prisene øker dramatisk og de må ut med over 100 000 i året på ferje. Fraflytting preger mange kommuner. Det krever sin mann og sin kvinne å leve på steder som er under press, i strøk hvor sentraliseringa merkes i det daglige. Arbeidsplasser er mer sårbare. På en rundreise i Troms i sommer, overhørte vi eieren av en landhandel i havgapet som snakket i telefonen med en vareleverandør. Rekordstor pågang fra feriegjester førte til at han trengte varepåfyll - nå. Eller sagt med hans egne ord: - Se te hælvete å få kjørt ut varan i dag! Tatt reiseveien i betraktning, var det ikke gjort på et blunk å få levert varer dit.

En annen ting vi har lært i sommer, er at ting tar tid. Og det er virkelig ingen krise å vente lenge på neste ferje når sola steiker i nordnorsk idyll. Men det er ikke til å stikke under en stol at det går en grense for venting. Derfor sukket vi tungt da vi etter to timer i kø ikke rakk 15-ferja fra Senja til Andøya. Ikke noe stygt sagt om Gryllefjord, men vi var ikke lystne på å vente i fire timer på siste avgang klokka 19. Og vi var jo så forsmedelig nære. Det var bare to små bobiler foran oss. Det var da det skjedde. Som manna fra himmelen vinket en gulvestkledd ferjemann på oss. – Vi prøver å få pressa inn bilen deres bakerst. Kanskje det går, smilte ferjemannen. Jublende passerte vi de to bobilene og fikk jenka vår Volvo V70 på tvers i akterenden. Bætterdø, det gikk. Billetten kostet en tusenlapp, men det føltes som om vi hadde vunnet Joker i nord.

Pur glede: Så glad ble vi når vi likevel fikk være med ferja fra Senja til Andøya – som siste bil. Mari C. Wedø (til venstre) og Kirsti Vanvik. Huskyen Iggy er også fornøyd.  

Koronasommeren har muligens ført til at flere har fått øynene opp for bygda, og kanskje særlig juvelene langs kyststrøkene nordafor som i sommer har vært et mål for mange. Men hvis vi fortsatt skal feriere i eget land, ta ferje, leie sjøhus, spise fersk fisk og handle på landhandelen, må vi sørge for at folk kan bo og leve der. Det er dyrt, men sannsynligvis verdt det.

Midtnorsk debatt: Selv etter flere lufteturer er det ingen utsikter til fast arbeid