Foto: Clay Enos / AP / NTB scanpix

Kjendisen er død – lenge leve kjendisen

Koronapandemien har fått amerikanere til å ta et oppgjør med kjendisene sine. Tiden er inne for at vi gjør det samme. 

Berømte mennesker har ofte et eksponeringsbehov. Det er naturlig. For mange av dem har koronaepidemien gjort dette vanskeligere å tilfredsstille. Det har likevel ikke stoppet dem i å prøve. Til publikums store irritasjon.

I løpet av koronakrisen har mange amerikanske superstjerner forsøkt å bli en del av folket igjen, ved å fortelle oss at viruset også rammer dem. Penger gjør deg ikke immun. Det blir likevel litt feil at en filmstjerne forteller oss at viruset rammer alle likt, når hun sitter i sitt nyeste designermøbel i et enormt herskapshus. Om du sitter isolert på en rotete to-roms, mens du prøver å kombinere leksehjelp til rastløse barn med et hjemmekontor med litt for dårlig internettdekning, så vil du kanskje ha en innsigelse eller to.

Mens noen kjendiser har havnet i trøbbel for å prate, har andre gjort det ved å synge. Berømte mennesker som forsøker å redde verden med sang er ikke et helt ukjent fenomen. Men det mest horrible eksempelet på hvor galt dette kan gå, har vi vært vitne til under koronapandemien.

Wonder Woman-stjernen Gil Gadot bestemte seg nemlig for å samle et knippe kjendisvenner for å synge John Lennons «Imagine». Resultatet ble ikke bra. Gode hensikter til tross, et samlet publikum tenkte et kollektivt: «Spar oss. Vær så snill.»

Publikum ga uttrykk for det samme da videoen «I take responsibility» («Jeg tar ansvar») dukket opp. Videoen viser hvordan en gruppe skuespillere “tar ansvar” for måten svarte har blitt behandlet i USA, ved å krampaktig fremføre et manus på et vis som ligger farlig nær grensen til det parodiske. Sarkasmenivået i kommentarfeltet under videoen på Twitter er til å ta og føle på.

Les også: Solskjær og verdien av tålmodighet

Mye tyder på at folk er lei kjendisers klokkertro på at de kan redde verden kun ved å eksistere. Komiker Dave Chappelle setter ord på det mange føler i den enestående stand up-spesialen «8:46». Samfunnet har ikke bruk for kjendisene nå, sier han. «Gata snakker for seg selv.»

En enorm følgerskare på sosiale medier, et brennende ønske om å forandre verden og ikke rent lite koronadrevet kjedsomhet, er om ikke annet en interessant miks. Kjendisenes velmenende forsøk på å bruke plattformen sin til noe fornuftig, reiser en del spørsmål om hva en kjendis er, og hva en kjendis bør være. Mange vil nok mene at en underholdningsartist, for eksempel, først og fremst skal underholde. Ikke velsigne oss med råd og livsvisdom.

«Kjendis» er ikke samfunnsnødvendig yrke. Det er imidlertid blitt et eget yrke, på mange vis. Før i tiden måtte du ha et slags talent, eller ha stått bak en eller annen bragd for å bli berømt. Kjendisen som kun er kjent for å være skikkelig kjent, er et moderne fenomen. Og selv om et samfunn ikke vil kollapse uten filmstjerner, så har de likevel en klar samfunnsnytte. Vi trenger underholdning. Kanskje mer enn vanlig i disse dager. Kjendisene som kun er kjente fordi de er kjente, ser jeg liten nytteverdi i.

Les også: Navnet skjemmer noen

Jeg synes riktignok at norske kjendiser har kjent sin besøkelsestid langt bedre enn mange amerikanske i koronatiden. Det skal de ha. Det er likevel en kjensgjerning at kulturen i USA har stor innflytelse. Det er vanskelig å overse at det har vært en viss «Kardashian-ifisering» også her til lands det siste tiåret. Å være med i Paradise Hotel, for eksempel, er etter min mening verken et talent eller en bragd. Men kjendiser blir mange av dem likevel, om det så er av den flyktige, kortlevde sorten.

Det er selvsagt urettferdig å skjære alle Paradise-deltakere over én kam – eller «å klippe alle under samme kam», som den en tilfeldig Paradise-deltaker nok ville sagt. Noen av dem har faktisk vist seg å ha talent. Og uansett er det ikke kjendisenes feil at talentløse kjendiser stadig vekk dukker opp. Det handler vel om tilbud og etterspørsel, som alt annet. At det eksisterer en etterspørsel for kjendiser som ikke kan noe, er til syvende og sist det kritikkverdige.

Vi bør smi mens jernet er varmt og benytte denne anledningen til å gå dagens kjendiskultur nærmere etter i sømmene. Håpet mitt er at oppgjøret det amerikanske folket nå tar med stjernene sine, kan føre noe positivt med seg, etter koronapandemien. Også her hjemme. Den snikende mistanken jeg har, er imidlertid at alt blir nøyaktig som det var før.