Kriseforståelsen stikker ikke djupere enn en oljebrønn

Korona viste oss at det knapt er grenser for hva et samfunn kan gjøre for å redde seg selv. Hvorfor skjer ikke det samme når det gjelder klimakrisa?

Noe av det første som slo meg i mars, da krisetiltakene mot koronapandemien ble innført, var hvor handlekraftig et samfunn kan være. Bare tenk på det: På grunn av en felles trussel la vi om måten vi levde på. Over natta.

Vi stengte skoler og barnehager. Vi stengte kafeer og restauranter. Frisørsalonger. Kinoene, teatrene og konsertsalene. Vi sluttet å ta buss eller trikk, med mindre det var helt nødvendig. Og mest inngripende av alt, kanskje: Vi sluttet å treffe hverandre. Vi murte oss inne for å holde viruset på avstand.

Vi forsaket våre vanlige liv – mange også arbeid og inntekt – for å bekjempe en felles trussel. En trussel som ikke engang er spesiell truende for flertallet av oss, men som potensielt er dødelig for eldre og mennesker i risikogrupper. Alt dette var vi villig til å gjøre, fra den ene dagen til den andre, selv om vi samtidig skjønte at det ville koste svært mye. Både individuelt og som samfunn.

Tilbake i mars og utover i april tenkte jeg mye på hva vi kan lære av koronakrisa. Kan erfaringen med samfunnets formidable handlekraft i en krisesituasjon overføres til andre kriser? I dette lå det en optimistisk undertone. Om vi i fellesskap tvinger et virus i kne ved hjelp av drastiske virkemidler, hva kan vi ikke oppnå i kampen mot global oppvarming?

Det er neppe kontroversielt å påstå at klimatrusselen på sikt er en langt større trussel enn koronaviruset. Klimaendringer truer livet slik vi kjenner det på permanent basis. De truer matproduksjonen og artsmangfoldet, og de gjør landområder ubeboelige. De vil sende millioner av mennesker på vandring og danne grobunn for konflikt og krig om ressurser.

Se ungdommens klimatoppmøte i opptak

Denne kunnskapen har vi hatt lenge. Klimakonvensjonen er snart 40 år. Nesten like lenge har verdens land forhandlet om å redusere klimagassutslippene. Likevel har utslippene fortsatt å øke, år for år. Prognosen for de globale utslippene i 2020 viste en økning på én prosent – før koronakrisa slo inn. Nå ligger det i stedet an til at utslippene går ned 4-5 prosent, som følge av at etterspørselen etter olje har stupt og en lang rekke forurensende fabrikker har vært stengt ned.

Koronakrisa har vist at vi kan endre adferd radikalt dersom vi bare er innstilt på det. Som en bieffekt har vi også lært at rask og betydelig reduksjon i klimagassutslipp faktisk er mulig å gjennomføre. Det er nettopp det vi har gjort de siste månedene. Derfor har jeg lekt med tanken: Hva om vi fortsetter å være i kriseberedskap etter korona, og håndterer klimatrusselen med samme alvor og overbevisning som vi har gjort med viruset fra Kina?

Dessverre ser vi ikke ut til å ha den samme kriseforståelsen når det kommer til klimaet, selv om klimapanelets «samlede verker» av rapporter er egnet til å få det til å gå kaldt nedover ryggen på noen hver. Da oljebransjen skulle får sin «koronapakke» i vår, overbød nærmest opposisjonspartiene hverandre for å gi industrien best mulig betingelser. Resultatet er at bransjen får skattelettelser som betyr at flere prosjekter som ellers ikke ville vært lønnsomme, nå kan bli realisert og bidra til at den grønne omstillingen av norsk industri blir skjøvet ut i tid.

LES OGSÅ: Oljemilliarder redder Verdal, men ikke miljøet

Jeg er klar over at oljebransjen er viktig for norsk økonomi og arbeidsliv. Jeg skjønner at det var nødvendig med en krisepakke for å unngå kollaps. Men jeg er usikker på om politikerne har tatt tilstrekkelig hensyn til den andre siden av saken: At klimaendringer kan koste mye mer i framtida enn det vi tjener på å pumpe olje i dag.

Når vi er så resolutte i håndteringen av koronakrisa, hvorfor gjør vi ikke mer for redde oss ut av klimakrisa? Da den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg talte i EU-parlamentet i Brussel i fjor, ba hun politikerne om å få panikk. «Jeg vil at dere skal handle som om det er et hus som brenner», sa hun.

Vi gjorde alt som var nødvendig for å slå ned et virusutbrudd, men har tilsynelatende ikke samme frykt for en klimatrussel som er mer alvorlig. Kanskje henger det sammen med at korona var en plutselig og akutt hendelse. Klimaendringene kommer snikende, og vil først slå ut i full blomst for våre etterkommere.

Kanskje det er sånn det er, at vi mennesker først og fremst er oss selv nærmest.